Lederisme: Når ledelse blir en sykdom i systemet
I norsk helsevesen snakker vi varmt om «inkluderende ledelse», «bærekraft» og «værekraft». Men hva skjer når selve lederrollen blir en ideologi – og makten flyttes bort fra fagfolkene som faktisk utfører jobben?
Annonse kun for helsepersonell
Professor Tom Karp ved Høyskolen Kristiania beskriver i sin bok Lederisme (Cappelen Damm Akademisk, 2024) et ubehagelig fenomen: en forskyvning av makt fra fagfolk til en ny lederklasse som først og fremst er lojal mot seg selv og egne overordnede. Han kaller dette lederisme – en form for maktvirus som har infisert norsk arbeidsliv.
I helsetjenesten merkes dette særlig sterkt. Når beslutninger flyttes fra fagmiljøene til ledelsesnivåer langt unna pasientmøtet, svekkes både faglig kvalitet og medarbeiderengasjement. Mange opplever seg direkte umyndiggjort.
Når lederrollen dyrkes som en egen klasse, løsrevet fra fag og etikk, svekkes tilliten, både internt og fra pasientene.
Tap av stemme og faglig frihet
Som tidligere ansatt i et helseforetak vet jeg hvordan det føles å stå maktesløs i møte med et system som ikke vil lytte. I forskningen kalles dette lav ytringseffekt – ikke bare fravær av mulighet til å si sin mening, men fravær av opplevelsen av at meningene betyr noe.
Annonse kun for helsepersonell
Når helsepersonell ikke opplever å bli hørt, forsvinner motivasjon, integritet og lojalitet. At mange høyt utdannede fagfolk søker seg bort fra det offentlige, burde ikke overraske noen. De ser at strukturene ikke lenger handler om fag, men om styring.
Psykologisk trygghet – et medisinsk spørsmål
Forskning viser at arbeidsmiljø og helse henger tett sammen. Amy Edmondson ved Harvard Business School har dokumentert hvordan psykologisk trygghet, opplevelsen av at det er trygt å si fra, stille spørsmål og innrømme feil, gir lavere turnover, høyere læringsevne og bedre helse i organisasjoner.
Helsedirektoratet (2024) har fulgt opp dette i rapporten Kultur for psykologisk trygghet, åpenhet og læring, hvor de slår fast at trygghet og åpenhet er grunnleggende for pasientsikkerhet.
Når ledelse blir styring ovenfra og ned, reduseres både autonomi og eierskap. Norske studier viser at lav opplevd medvirkning er en klar risikofaktor for stress, sykefravær og turnover.
Lederisme som helserisiko
Dette er ikke bare et organisasjonsproblem, det er et folkehelseproblem. Undergraving av fagfolk fører til dårligere praksis og i neste omgang dårligere helsehjelp.
Når lederrollen dyrkes som en egen klasse, løsrevet fra fag og etikk, svekkes tilliten, både internt og fra pasientene. Lederisme er derfor ikke bare en maktstruktur, men en form for systemisk helsefare.
Annonse kun for helsepersonell
Hva må gjøres?
For det første må vi avlære lederismen. Ledere skal ikke overta ansvaret for alt, men muliggjøre ansvar og eierskap nedenfra.
For det andre må organisasjoner aktivt bygge psykologisk trygghet, ikke som pynt i strategidokumenter, men som en konkret praksis: rom for uenighet, trygghet for å stille spørsmål og strukturer for reell oppfølging av innspill.
For det tredje må ytringer ha effekt. Å kunne si sin mening er ikke nok hvis den aldri får konsekvenser. Ingenting skaper mer distanse og tap av engasjement enn «vi hører deg, men gjør ingenting».
En påminnelse om ledelsens kjerne
Tom Karp minner oss på at ledelse ikke handler om å stå på toppen alene, men om å muliggjøre stemmer og ansvar på alle nivåer.
I et helsevesen som stadig presses på tid, ressurser og kompleksitet, trenger vi ikke mer styring, vi trenger mer tillit. Den viktigste lederoppgaven fremover er derfor ikke å lede mer, men å lytte mer.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Referanser:
- Karp, T. (2024). Lederisme: Hvordan sjefen fikk for mye makt. Cappelen Damm Akademisk.
- Edmondson, A. C. (2023). Four steps to building the psychological safety that high-performing teams need. Harvard Business School Working Knowledge.
- Helsedirektoratet (2024). Kultur for psykologisk trygghet, åpenhet og læring.
