Når kompetansekrav fjernes, svekkes den faglige standarden i helsetjenestene

På den internasjonale sykepleiedagen 12. mai takket politikere sykepleiere for innsatsen og understreket betydningen av kompetanse i helse- og omsorgstjenestene. Samme dag foreslo regjeringen å fjerne kompetansekravene i kommunehelsetjenesten.

Regjeringen begrunner forslaget med behov for større fleksibilitet og lokalt handlingsrom til å vurdere hvilken kompetanse helse- og omsorgstjenestene trenger.

Forslaget kommer i en tid hvor kommunene har ansvar for innbyggere med stadig mer komplekse og omfattende behov for helsehjelp. Pasienter skrives tidligere ut fra sykehus, flere lever lenger med alvorlig sykdom, og behovet for oppfølging, observasjon, behandling, forebygging, rehabilitering og støtte til mestring øker.

Kompetansekravene ble innført fordi kommunene skal gi faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester til innbyggere med komplekse og sammensatte behov. Slike tjenester krever helsefaglig kompetanse til å gjøre kliniske vurderinger, identifisere risiko, oppdage forverring tidlig og følge opp mennesker gjennom ulike faser av sykdom, funksjonssvikt og livssituasjon.

Avgjørende for forebygging

Kompetanse gir evne til å oppdage sykdom og forverring tidlig. En eldre person som blir slapp og ustø kan ha dehydrering, infeksjon eller begynnende organsvikt. Redusert funksjon hos en person med kreftsykdom kan være tegn på komplikasjoner til behandling eller alvorlig forverring. Når en ungdom trekker seg unna, kan det være tegn på psykisk sykdom.

Helsefaglig kompetanse er avgjørende for å forebygge sykdom, funksjonsfall og behov for mer omfattende helsehjelp. Den er nødvendig for tidlig innsats, helhetlig oppfølging og støtte til mestring gjennom ulike livsfaser og sykdomsforløp. Denne kompetansen bygges gjennom utdanning, klinisk erfaring og spesialisert kunnskap.

Når nasjonale kompetansekrav fjernes, flyttes vurderingen av hvilken kompetanse som er nødvendig fra faglige standarder til lokale økonomiske prioriteringer. Norske kommuner har svært ulike økonomiske forutsetninger. Når nasjonale krav svekkes, øker forskjellene i helsetjenestene. Hvilken kompetanse innbyggere møter, vil i større grad avhenge av kommuneøkonomi og geografisk bosted.

Reelle konsekvenser

I praksis betyr dette at kompetanse som i dag vurderes som nødvendig for forsvarlige tjenester, i større grad vil kunne erstattes med lavere eller feil kompetanse. Konsekvensene er ikke teoretiske. Sen oppdagelse av sykdom og forverring gir mer alvorlige sykdomsforløp, flere akuttinnleggelser og større belastning på både kommune- og spesialisthelsetjenesten. Lavere kompetanse er derfor ikke kostnadsbesparende. Det er kostnadsdrivende.

Å fjerne kompetansekravene betyr at vurderingen av hvilken kompetanse innbyggere skal møte i helse- og omsorgstjenestene, i større grad flyttes fra faglige standarder til økonomiske prioriteringer. Når behovet for klinisk kompetanse samtidig øker, er konsekvensen ikke mer robuste tjenester. Konsekvensen er dårligere helsetjenester.

Dette gjelder ikke bare sykepleiekompetanse. Kompetansekravene omfatter flere profesjoner fordi forsvarlige tjenester er avhengige av riktig tverrfaglig kompetanse rundt pasienten

Vi trenger nytenkning, bedre organisering og klok oppgavedeling. Men løsningene må bygge på – ikke svekke – kompetansen som pasientene er avhengige av.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til kompetanse, men om vi har råd til å være uten.

Ingen oppgitte interessekonflikter