Når regelverket brukes i strid med intensjonene

Debatten om egenandeler på trygghetsalarmer har avdekket en omfattende utfordring i helse- og omsorgstjenesten. Når ansvar for regelverk, fagutvikling og praktisk tjenesteyting er fordelt på ulike aktører, kan resultatet bli at forskriftene brukes på en måte som motarbeider intensjonen bak dem.

Diskusjonen viser med all tydelighet hva som skjer når myndighetene mangler et felles språk og felles forståelse for teknologiens rolle i tjenestene. Det er på tide å rydde opp i problemstillinger vi har levd med helt siden velferdsteknologien gjorde sitt inntog i kommunene.

Helse- og omsorgsfeltet lider under at lovverk og organisering ikke er i tråd med vedtatt politikk. Dette tærer på knappe ressurser som har annet å gjøre enn å forsøke å dokumentere at de følger et utdatert regelverk med upresis begrepsbruk, for å avgjøre om et tiltak skal være gratis for brukeren eller ikke.

Vi har kommet i en situasjon der byråkratiet som skal sikre innbyggernes rettigheter, i realiteten spenner ben på kommunene som leverer tjenestene som skal oppfylle dem.

Usikkerheten rundt egenbetaling har malt kommune-Norge inn i et hjørne. I snart tjue år har nasjonale myndigheter oppfordret kommuner og innbyggere til å satse på mestring, forebygging og å skape mulighet for å bo lenger hjemme.

Trygghet, selvstendighet og egenmestring har vært bærende premisser i helse- og omsorgspolitikken. Likevel står mange kommuner nå i en situasjon der de vurderer å trekke tilbake tilbud som nettopp bidrar til disse målene.

Ikke fordi teknologien ikke virker. Ikke fordi brukerne ikke ønsker den.

Men fordi usikkerhet rundt regelverk, definisjoner og egenbetaling har skapt en frykt for å gjøre feil.

Resultatet er ulik praksis, feil fokus og at vi bruker ressurser på feil ting.

Debatten burde løftes til noe langt større enn et spørsmål om hvem som skal betale for en bestemt teknologi. Den samme teknologien kan benyttes til alt fra å spørre om hjelp til å gå på toalettet, og til å varsle et hjerteinfarkt. Vi mangler en felles forståelse for hvordan vi skal fordele disse oppgavene på en realistisk måte. Det kan ikke være slik at alt dette dyttes over på kommunene. Den kommunale helsetjenesten sitter med ansvaret for at personer med ulike funksjonsnedsettelser, funksjonstap og diagnoser, skal mestre livene sine. Men det kan ikke bety det samme som at de alene skal finansiere alt hva dette innebærer.

Vi kan diskutere hva som regnes for helsetjenester eller ikke, men det vil alltid være et moralsk samfunnsansvar at alt som krevers for livsmestring blir ivaretatt – uavhengig av funksjonsnivå.

Feil fokus i egenbetalingsdebatten

Spørsmålet om egenbetaling er viktig, men det er i bunn og grunn et politisk spørsmål, mens vi har gjort det til et helsefaglig spørsmål.

Disse diskusjonene blandes i dag sammen.

Konsekvensen er at helsefaglige vurderinger, juridiske vurderinger og finansieringsdiskusjoner flyter i hverandre. Da blir gjerne premisset i en juridisk konklusjon feil.

Så lenge begrepene er uklare, vil hver enkelt kommune måtte gjøre kompliserte vurderinger i saker som burde vært avklart nasjonalt én gang for alle.

Resultatet er usikkerhet og ulik praksis.

Problemet er at vi behandler teknologien som selve tjenesten

Kjernen i problemet er at vi fortsatt blander sammen helsetjenester og teknologien som brukes for å understøtte dem, eller eliminere behovet for dem.

En trygghetsalarm er ikke en helsetjeneste, men et instrument som gjør det enkelt å komme i kontakt med hjelpeapparatet.

En e-lås er ikke en helsetjeneste, men smarthusteknologi som gjør det enklere å levere tjenester i et hjem.

En medisindispenser er ikke en helsetjeneste, men et tiltak for å løse behovet for medisineringsstøtte.

En bleiesensor er ikke en helsetjeneste, men et tiltak som eliminerer behovet for inngripende tilsynsoppgaver.

Alt dette er verktøy. Tiltak. Hjelpemidler.

Når kommunene vurderer at en innbygger har et helserelatert behov for bistand, tildeles en tjeneste. Deretter velges tiltakene som best kan dekke behovet. Noen ganger innebærer det menneskelig oppfølging. Andre ganger innebærer det teknologi. Stadig oftere innebærer det en kombinasjon.

Det er helt avgjørende å skille hjelpemiddelet og tjenesten fra hverandre.

Sammenblandingen skaper helt feil premisser for diskusjonen om egenandeler. Jeg kjenner ikke til noen kommuner som tar betalt for responsen på en alarm. Det er nettopp responsen som i enkelte tilfeller er en helse- og omsorgstjeneste.

Debatten handler derfor ikke om betaling for helsehjelp, men om finansiering av teknologien som gjør hjelpen tilgjengelig.

Vi må slutte å røre helse, trygghet, omsorg, sykdomsoppfølging, teknologi og livsmestring opp i den samme gryta som vi serverer den kommunale helsetjenesten.

Det er på tide å definere hvilke samfunnsaktører som skal ha ansvar for hva – også i forhold til hvem som skal betale.

Særbehandlingen av trygghetsalarmen

Et særskilt problem er at trygghetsalarmen fortsatt behandles som noe annet enn øvrig helse- og velferdsteknologi. Historisk er det forståelig. I mange år var trygghetsalarmen den eneste varslingsteknologien kommunene hadde. Slik er det ikke lenger. Vi er i ferd med å ta innover oss nødvendigheten av passiv varsling for at dette skal være forsvarlig. Kanskje det er når behovet for passiv varsling til helsepersonell fra helseteknologien som er det reelle skillet vi leter etter?

I dag inngår trygghetsalarmer, medisindispensere, sensorer, medisinteknisk utstyr og andre digitale løsninger i det samme økosystemet. Vi er avhengig av at det defineres ulike respondenter på signaler, varsler og alarmer fra de ulike teknologiene. Da må roller, ansvar og finansiering være avklart om vi skal få dette til å henge i hop.

Vi må løse felles mål sammen: trygghet, forebygging, sykdomsmestring og livsmestring.

I dette bildet blir det problematisk at trygghetsalarmen omtales som en egen separat tjeneste, da det i realiteten bare er ett av elementene som bidrar til forsvarlighet og at det oppleves trygt å bo hjemme i sårbare faser av livet.

Risikoen er at innbyggerne taper

Det mest alvorlige er ikke at kommunene opplever usikkerhet.

Det mest alvorlige er hva usikkerheten kan føre til.

Flere kommuner har allerede valgt å stoppe egenbetaling for trygghetsalarm i påvente av avklaringer. Mange vurderer om tilbudet skal begrenses eller trekkes tilbake for den største brukergruppen.

Da vil mennesker som opplever trygghet gjennom slike løsninger, miste et tilbud de både ønsker og har nytte av.

Det vil være et paradoks.

Konsekvensen vil bli at andre aktører går inn og fyller behovet kommunene trekker seg ut av. Det er i seg selv ikke et problem. Men hvor skal disse aktørene rekruttere helsepersonell som skal håndtere varslene fra?

Kommunene utarmes for både personell og penger.

Er vi i ferd med å utvikle en modell der tilgang på trygghetsskapende teknologi i større grad blir avhengig av betalingsevne? Da utfordres et grunnleggende prinsipp i den norske velferdsmodellen: at fellesskapet skal stille opp når mennesker trenger hjelp til å mestre livene sine.

Nå må myndighetene rydde opp

Kommunene trenger ikke forsterkning av de gråsonene vi burde ryddet opp i for lengst.

Vi trenger tydelige begreper, entydige finansieringsmodeller, konsistente definisjoner og nasjonale avklaringer som speiler virkeligheten vi faktisk står i.

Hvis målet fortsatt er at flere skal mestre eget liv, bo trygt hjemme og motta tjenester på bærekraftige måter, må vi sørge for å gjøre det enkelt å sette inn tiltak som bidrar til det.

Trygghetsalarm er teknologi, ikke en helsetjeneste. Når myndighetene blander disse begrepene, skaper de usikkerhet, ulik praksis og risiko for at innbyggerne mister et tilbud som fungerer.

Ingen oppgitte interessekonflikter