ADHD: Problemet er ikke for mange, men feil diagnoser

Tenk deg at sannsynligheten for å få en kreftdiagnose var sterkt avhengig av hvilket sykehus du ble utredet ved. Ingen ville akseptert det. Kreftdiagnostikk kan være vanskelig. En patolog kan være usikker på en vevsprøve. En radiolog kan være i tvil om et bilde. Det hender at erfarne fagfolk vurderer det samme materialet forskjellig. Men vi trekker ikke av den grunn den konklusjonen at vi bør diagnostisere mindre kreft. Vi gjør det motsatte. Vi forsøker å gjøre diagnostikken bedre. Vi utvikler standarder. Fagfolk trenes og kvalitetssikres. Ved vanskelige funn kan bilder, vevsprøver og annen dokumentasjon vurderes av andre med særlig kompetanse. Er man i tvil, ber man om en second opinion. Usikkerheten blir altså ikke et argument mot diagnostikk. Den blir et argument for bedre diagnostikk.

Hvorfor skal vi tenke annerledes når diagnosen er ADHD?

Også ADHD kan være vanskelig å diagnostisere. Det finnes ingen blodprøve eller MR-undersøkelse som kan bekrefte diagnosen. Diagnosen bygger på en samlet klinisk vurdering av symptomer, utviklingshistorie, funksjon og mulige alternative forklaringer. Nettopp derfor er det problematisk dersom vurderingen avhenger for mye av hvem som utreder pasienten og hvor i landet utredningen finner sted.

ADHD kan ikke være et geografisk lotteri.

Vi trenger et nasjonalt kompetansemiljø

Debatten har lenge handlet om hvorvidt vi diagnostiserer for mye eller for lite. Slik jeg ser det er det feil spørsmål. Hvis diagnostisk praksis varierer betydelig, betyr ikke det uten videre at vi må stille færre diagnoser. Vi må lære oss å stille riktigere diagnoser.

Ambisjonen må være at den samme pasienten, med den samme historien og de samme symptomene, så langt som mulig skal få den samme diagnostiske vurderingen i Stavanger, Bergen eller Tromsø.

Det er selvfølgelig et krevende mål. Men er ikke det nettopp hva vi krever av resten av medisinen?

Jeg mener derfor at vi trenger et nasjonalt kompetansemiljø for vanskelig ADHD-diagnostikk.

Tid for ekspertpanelet

En psykologspesialist eller psykiater som etter en grundig utredning fortsatt er i tvil, bør ha et sted å henvende seg og ganske enkelt kunne si: Jeg er usikker på diagnosen. Kan dere hjelpe meg?

Med pasientens samtykke og innenfor forsvarlige personvernordninger bør det være mulig å sende inn relevant dokumentasjon. Det bør også kunne omfatte videoopptak av diagnostiske intervjuer.

Et ekspertpanel som bare mottar klinikerens skriftlige konklusjon, vurderer i stor grad klinikerens gjenfortelling. Med video kan flere fagfolk vurdere det samme kliniske materialet. Hvordan besvares spørsmålene? Er relevante områder tilstrekkelig undersøkt? Er alternative forklaringer vurdert? Er det grunnlag for konklusjonen?

Man får da noe psykiatrien trenger mer av: muligheten til å kalibrere diagnostikken.

Et slikt kompetansemiljø skal ikke være et diagnosepoliti som overprøver enhver kliniker. Det skal være en ressurs for klinikeren og pasienten når diagnostikken er vanskelig. Samtidig kan det brukes til undervisning og kvalitetssikring og bidra til at fagfolk etter hvert vurderer de samme kliniske funnene mer likt.

Konstruerte motsetninger

Dette er ingen revolusjonerende tanke. Det er en tankegang vi allerede kjenner fra somatisk medisin.

Når diagnostikken er vanskelig, senker vi ikke ambisjonsnivået. Vi skjerper det.

Først når diagnosen er så sikker som mulig, kommer spørsmålet om behandling. Noen vil først og fremst ha nytte av tilrettelegging hjemme, på skolen eller i arbeidslivet. Noen trenger psykoterapi eller andre tiltak. Noen har betydelig effekt av medisiner, mens andre har liten effekt eller får uakseptable bivirkninger.

Derfor er også motsetningen mellom medisiner og andre tiltak oppkonstruert. God medisin handler ikke om å være for eller mot legemidler. Den handler om riktig behandling til riktig pasient.

Det samme må gjelde diagnosen. Målet for helsevesenet skal verken være flest mulig eller færrest mulig ADHD-diagnoser. Målet må være flest mulig riktige diagnoser. Hvis det prinsippet er selvfølgelig når vi diagnostiserer kreft, bør det være selvfølgelig også i psykiatrien.

Postnummeret skal ikke avgjøre hvilken diagnose du får.