Hjernen er felles, forklaringene er mange
Begrepet hjernesykdom gir en ramme for forskning, samarbeid og prioritering på tvers av tilstander som involverer hjernen.
Vi takker professor Bjarne Hansen for å reise en viktig debatt i innlegg i Dagens Medisin 16. september. Dette gir oss anledning til å utdype begrepet hjernesykdom. «Brain disorders», som vi bruker i artikkelen, gir kanskje noe videre assosiasjoner for mange enn det norske hjernesykdom. Begrepet går mange år tilbake, og var sentralt i etableringen av The European Brain Council (EBC) i 2002, en sammenslutning av europeiske faglige organisasjoner innen nevrologi og psykiatri samt de tilsvarende europeiske pasientforeningene.
Gjennom begrepet hjernesykdom har vi vist at helsetapet knyttet til hjernen representerer mer enn en fjerdedel av sykdomsbyrden i Norge.
En vesentlig bakgrunn var en forståelse hos både fagfolk og pasienter at man ikke nådde opp i konkurransen om midler, hverken til forskning eller behandling, fordi sykdommene hver for seg var for små i forhold til hjerte/kar og kreftsykdommer. EBC gjorde studier på helseøkonomi knyttet til hjernesykdommer samlet innen EU/EØS, og man kunne se på tall for enkeltland. Vår studie er den første som bruker data fra The Global Burden of Disease-studien til å se på byrden av total hjernesykdom i form av tapt helse som skyldes både prematur dødelighet og tid levd med sykdom i et enkelt land.
Ikke bare helsepolitiske grunner
Hjernesykdomsbegrepet innebærer ikke synspunkter på sykdomsårsak eller mekanismer. Hjernen er sete for kognisjon, språk og følelser, og den setter oss i stand til å forholde oss til våre omgivelser. Det betyr at psykososialt miljø i høyeste grad må tas med i vurdering og behandling av alle hjernesykdommer. En viktig del av forskningen på hjernesykdom vil være å kartlegge hvor stor rolle de psykososiale faktorene spiller i forhold til de rent organiske. Begrepet hjernesykdom innebærer altså ikke at psykisk sykdom skal reduseres til genetiske, fysiske, kjemiske, mikrobiologiske, eller ernæringsmessige forhold.
Hansen tar i sitt innlegg opp hvor grensen går mellom hjernesykdom og normal variasjon. Dette er en svært viktig problemstilling, ikke minst for vanlige psykiske lidelser som angst og depresjon, men diskusjonen er også relevant for f.eks. hodepinesykdommer. Beregningene av den delen av sykdomsbyrden som utgjøres av psykiske lidelser i vår artikkel bygger på data fra befolkningsbaserte undersøkelser hvor psykiske lidelser er kartlagt etter diagnostiske kriterier (ICD og DSM). Beregningene av de andre hjernesykdommene er basert på registerdata med diagnoser satt av lege, og på samme måte for sykdommer i hjernen og i andre organer.
Da EBC introduserte begrepet «brain disorders» var det ikke bare av helsepolitiske grunner. Et viktig premiss var en forståelse av at sykdommer med helt ulike manifestasjoner var forankret i hjernen, og at både basal hjerneforskning og klinisk sykdomsforskning var relevant for helt andre sykdommer enn den tilstanden forskningen gikk ut fra. Eksempler på dette er at antiepileptika også brukes innen psykiatrien, antidepressiva for nevrologiske tilstander, kognitiv terapi og biofeedback prøves ut både for hodepinetilstander og angst, og dyp hjernestimulering, som nå er rutinebehandling ved Parkinson’s sykdom, har vist lovende resultater ved flere psykiatriske tilstander. Sammenhengen mellom nevrologi og psykiatri har de senere år også blitt klarere gjennom genetiske studier som har vist en betydelig overlapp mellom flere psykiatriske og nevrologiske lidelser.
Lar oss begeistre
Disse perspektivene er videre tydelig støttet i regjeringens nasjonale hjernehelsestrategi som påpeker at nettopp på grunn av viktige fellestrekk som genetisk risiko, overlappende årsaksforhold i hjernen og påvirkning fra omgivelsene og levevaner, gjør at vi bør se kunnskap om hjernesykdommer og utvikling av helsetjenestene i sammenheng.
Gjennom begrepet hjernesykdom har vi vist at helsetapet knyttet til hjernen representerer mer enn en fjerdedel av sykdomsbyrden i Norge. Dette belyser at fagpersoner innen en rekke spesialiteter og profesjoner sammen med pasientorganisasjoner, helseledere og politikere har et ansvar for å sikre mer forskning og bedre behandling og oppfølging av pasienter med hjernesykdommer.
Vi lar oss dermed begeistre av begrepet hjernesykdom, men er bekymret for sykdomsbyrden.
Ny definisjon av hjernesykdommer bør bekymre mer enn det begeistrer