Minneord: Overlege Pernille Bruusgård

Overlege Pernille Bruusgård døde 1. august 2026 på St. Maarten 57 år gammel, etter en tids sykdom. Hun døde hjemme, omsluttet av omsorg fra sin ektefelle, Trond Petter Østmø. Med henne har norsk helsetjeneste mistet en av sine mest kompromissløse og systemkritiske stemmer – en lege som insisterte på at behandlingen av eldre er et mål på demokratiets moralske kvalitet.

Pernille vokste opp på Snarøya og fikk som 14‑åring dispensasjon til å arbeide som hjemmehjelp. Det ble starten på et livslangt engasjement for mennesker som ofte står uten politisk makt og uten egen stemme. Etter medisinstudier i Danmark og turnustjeneste i Gol, Namsos og Geilo, møtte hun geriater og politiker Wenche Frogn Sellæg. Slik fant hun sitt faglige kall i geriatrien/alders-sykehjemsmedisinen. Mangelen på utdanningsstillinger i faget førte henne inn i en bred klinisk praksis – fra Radiumhospitalet til Oslo legevakt, fra anestesi til rusomsorgen – en bredde som senere ble en av hennes største styrker. På Smestadhjemmet og senere Bekkelagshjemmet i Bærum gjennomførte hun et banebrytende arbeid med nedtrapping av legemidler. Hun dokumenterte hvordan pasienter fikk tilbake språk, våkenhet og funksjon når polyfarmasi ble erstattet med klinisk vurdering og personsentrert omsorg. Arbeidet var kontroversielt – ikke fordi resultatene eller dokumentasjonen var svake, men fordi det utfordret en legemiddelkultur som ofte belønner forskrivning fremfor kritisk gjennomgang.

Pernille var en av få som våget å si høyt at overmedisinering av eldre er et samfunnsproblem: Når de mest sårbare får behandling som ikke er tilpasset deres livssituasjon, svekkes både helsetilstand, rettssikkerhet til pasientene og tilliten til helsetjenesten. Hun pekte på strukturelle svakheter: Fragmenterte fagmiljøer, manglende helhetlig kompetanse og en spesialiststruktur som ikke alltid tjener pasienter med komplekse behov. Hun sto opp for dem som ikke har politisk makt – de sykeste, de mest sårbare, de med flest sykdomstilstander og mest komplekse legemiddelkombinasjoner. Ofte sto hun alene. Hun ga seg aldri.

Hennes etiske refleksjoner om eutanasi var dyptpløyende og faglig forankret. Hun advarte mot å tolke dødsønsker som entydige, og hun beskrev ambivalensen som preger livets siste fase. Hun mente at aktiv dødshjelp risikerer å bli et samfunnsmessig svar på systemsvikt – og at løsningen ligger i bedre lindring, bedre kommunikasjon og bedre planlagte dødsfall. For henne var verdig død en del av verdig omsorg. Hun var en sentral pådriver for etableringen av kompetanseområdet i alders‑ og sykehjemsmedisin i Den norske legeforening. At sykehjemsmedisin fortsatt ikke er en egen spesialitet, er et helsepolitisk paradoks hun brukte mye av sitt liv på å synliggjøre. Hun minnet oss om at eldres menneskerettigheter og retten til verdig omsorg er grunnleggende samfunnsspørsmål – og at helsetjenestens behandling av eldre er en indikator på demokratiets moralske kvalitet.

Som kollega var hun uredd, grundig og dypt empatisk. Som fagperson var hun en varsler – en som så konsekvensene av systemfeil før andre gjorde det. Som samfunnsdebattant var hun skarp, kunnskapsrik og kompromissløs. Pernille Bruusgård etterlater seg et betydelig faglig avtrykk. Hun utfordret oss til å se eldreomsorg som et demokratisk ansvar, ikke bare en klinisk oppgave. Spørsmålet er om vi som helsetjeneste er villige til å ta inn over oss det hun så, så tydelig.

Hun vil bli dypt savnet – og hun vil fortsette å utfordre oss gjennom sin bok «Mindre medisiner-mer omsorg».