Dagens lege-spesialisering er ikke tilpasset sykehusenes behov

I disse dager vil Helsedirektoratet legge frem rapportene fra gruppene som har arbeidet med forslag til endring av spesialistutdanningen for leger. Foranledningen er en bred bekymring for at breddekompetanse i sykehusene nå er i ferd med å forvitre raskt. Spesialisering er en iboende tendens i medisinen som i mange andre fagfelt. Medisinsk forskning og medisinske framskritt følges av økt kunnskap, bedre resultater og stadig nye behandlingsmuligheter. Men denne utviklingen skaper også utfordringer. Pasientforløpene kan bli for kompliserte og behandlingen for fragmentert. Samlet ressursinnsats kan øke uten at dette gir merverdi for pasienten. Dette gjelder i særlig grad eldre med flere sykdommer – en gruppe som vil øke vesentlig kommende år. 

Ny spesialistutdanning i 2017 har ikke innfridd målsetningene

Fram til 2017 var spesialisering innen de store fagområdene i sykehusene organisert som utdanning i indremedisin og i generell kirurgi. Den videre spesialiseringen skjedde som påbygging med en grenspesialitet. Utdanningsløpene bidro til at spesialistene hadde et solid felles fundament for generell kompetanse. Ved omleggingen i 2017 ble de tidligere grenspesialitetene omgjort til hovedspesialiteter. Hovedsiktemålet med reformen – sterkere grad av målretting av utdanningen og dermed raskere spesialiseringsforløp – er ikke nådd. Utdanningsløpene er ikke kortere i ny ordning. Men reformen har bidratt til svekket breddekompetanse og økt oppdeling av pasientforløpene.

Utfordringer med spesialisering

• Omleggingen har i stedet bidratt til å forsterke utfordringene med høy grad av spesialisering. Dette skaper problemer på flere områder;

• Mange leger som er utdannet i ny ordning, har så begrenset generell kompetanse at de ikke er kvalifiserte til å gå inn i generelle vaktordninger

• Økt spesialisering fører til behov for flere vaktlag i sykehusene

• Utviklingen medfører at en økende andel av pasientforløpene må innom flere spesialiteter med økt ressursinnsats i det enkelte forløp. Antallet interne henvisninger øker kraftig. Dette utfordrer kapasiteten og dermed også arbeidet for reduserte ventetider.

Utfordringsbildet vi nå står, i er ikke unikt for Norge. Både det øvrige Europa og Nord-Amerika sliter med utfordringer som følger av høy grad av spesialisering. Men norsk geografi med mange små sykehus gjør problemstillingen særlig presserende. I Norge er median sykehusstørrelse sykehus med 80 000 i opptaksområdet.

Det haster

I løpet av de siste fem årene er det samlede antallet uteksaminerte spesialister i generell kirurgi og generell indremedisin mer enn halvert. Hvis det ikke iverksettes kraftfulle grep, vil vi om få år oppleve store vansker med å dekke vaktbehovet i sykehus-Norge. Utviklingen mot stadig mer høyspesialiserte og fragmenterte pasientforløp øker ressursinnsatsen i det enkelte pasientforløp. Dette vil true bærekraften i sykehusene våre. Også samhandlingen mellom tjenestenivåene kompliseres når kommuner og fastleger skal forholde seg til en rekke ulike instanser i sykehusene. En betydelig andel av eldre og multisyke pasienter vil dessuten kunne ivaretas like godt eller bedre av spesialister med breddekompetanse. Et siste hensyn – som er aktualisert av den urolige verdenssituasjonen – er helseberedskapen. I en situasjon hvor sykehusene skal innrettes for å kunne ta imot et høyt antall skadde, er generell kirurgisk kompetanse en avgjørende ressurs.

Hva må gjøres?

Det er bred enighet om hovedtrekkene i utfordringsbildet. Trolig spriker oppfatningene mer om hva som vil være riktige avbøtende tiltak. Vi mener det er liten tvil om at reformen i 2017 med svekkelse av generelle ferdigheter har utviklet seg til at utdanningen har tatt et steg i feil retning. Og at problemene vi nå ser konturene av ville vært betydelig mindre hvis den gamle ordningen med hoved- og grenspesialitet hadde blitt videreført. Denne erkjennelsen bør ligge til grunn når Helsedirektoratet og øvrige aktører skal behandle rapportene som de nasjonale gruppene innen indremedisinske og kirurgiske fag legger fram i disse dager.

Alle blir neppe enige om alt

Legespesialiseringen har stor betydning for organiseringen av tilbudet i sykehusene våre. Mange ulike behov og hensyn skal ivaretas; fra den daglige drift og beredskap i våre minste sykehus, til de mest spissede og avanserte behandlingstiltakene i universitetssykehusene. Utfordringsbildet vil fortone seg ulikt i de ulike delene av tjenesten. Men spesialistutdanningen av leger må legge til rette for spesialisthelsetjenesten også i lokalsykehusene, og at vi favner de brede behovene og pasientgruppene som skal ivaretas. Også i universitetssykehusene vil eldre med sammensatte lidelser bli en stadig viktigere gruppe. Det fordrer en omlegging som bidrar til vesentlig styrking av breddekompetansen i utdanningsløpene til våre framtidige legespesialister. 

Ingen oppgitte interessekonflikter

Bovims hodebry: Verktøykassen er låst fra innsiden