Vellykket samhandling krever en drastisk holdningsendring på alle nivåer

Samhandling har vært et honnørord i norsk helsepolitikk siden 2012. Likevel står vi fortsatt fast i gamle strukturer, gamle maktforhold og gamle vaner. Vi snakker om helhetlige pasientforløp og sammenhengene tjenester, men vi leverer dem fortsatt stykkevis og delt. Hvorfor? Fordi ekte samhandling krever noe langt vanskeligere enn nye planer og reformer. Det krever at vi gir fra oss posisjon, prestisje og kontroll. 

Pasienten taper når vi beskytter våre egne siloer

Når vi spør: «Hva er det beste for pasienten?» er svaret som regel opplagt. Likevel lar vi siloer, prestisje og manglende tillit stå i veien. Fastlegen kjenner pasienten best. Sykehuslegen kjenner sitt fagfelt best. Sykepleieren i hjemmesykepleien kjenner hverdagen best. Ingen av oss kan alt, men sammen kan vi langt mer enn hver for oss.

I planer og strategier pekes det stadig på samhandling som nøkkelen til å løse fremtidens ressursutfordringer. Alt skal løses gjennom samhandling. Likevel opplever jeg at ledelsen i både kommuner og helseforetak ofte sier: «Dette får samhandlingsfolka løse.» Men tar noen egentlig inn over seg at «samhandlingsfolka» er oss alle, enten du er sykepleier i kommunen eller klinikksjef på medisinsk avdeling?

Samhandling er ikke en egen profesjon. Det er en arbeidsform og et felles ansvar. Vi må alle spørre oss selv hva vi kan gjøre for å tilrettelegge for neste ledd i behandlingskjeden. Skal vi lykkes med ekte samhandling, krever det en grunnleggende holdningsendring.

Grunnmuren i denne endringen må bygges på likeverd, anerkjennelse, respekt og tillit. Jeg vil faktisk påstå at det kun er når disse verdiene ligger til grunn at vi virkelig lykkes med samhandling.

90 prosent av helsetjenestene skjer i kommunen – men sykehuset har definisjonsmakten

Det er et paradoks at sykehusene i praksis setter premissene for pasientforløpene, når 90 prosent av helsetjenestene i løpet av livet ytes i kommunen. Det er i kommunene pasientene tross alt bor og lever livene sine. Vi må slutte å late som om én del av systemet vet best. Kompetansen er ulik, men like viktig.

Når vi ikke stoler på hverandre, er det pasienten som lider. Når ambulansearbeideren ikke stoler på fastlegen, eller hjemmesykepleien ikke stoler på sykehuset, faller pasienten mellom nivåene.

Lider samhandlingen, lider pasienten.

Samhandling må lønne seg – også økonomisk

Det er naivt å tro at gode intensjoner alene endrer systemet. I dag lønner det seg ikke å samhandle. Det er et strukturelt problem, og dette må vi gjøre noe med. Kommunene betaler blant annet en sum for overliggerdøgn for utskrivningsklare pasienter. Dette koster kommunene en del, og det tar mye ressurser fra sykehusene å ha liggende pasienter som egentlig skulle hatt et annet behandlingsnivå. Det kan være vanskelig å samhandle rundt disse utskrivningsklare pasientene, og det er lett å skylde på hverandre. Men, hadde det for eksempel lønt seg økonomisk for begge nivå å løse dette ved et samarbeidsmøte, hadde det kanskje vært lettere å få til gode pasientforløp.

Det må lønne seg på ordentlig. Altså må det faktisk lønne seg økonomisk. Så lenge økonomiske insentiver trekker i motsatt retning, vil samhandling forbli et ideal – ikke en realitet. Vi trenger finansieringsmodeller som belønner samarbeid, ikke produksjon. Som gir «penger i kassa» når pasientforløpene faktisk henger sammen.

Vi må møtes og vi må kjenne hverandre

Møteplasser er ikke «kjekt å ha». De er helt nødvendige. Vi må snakke fag, ikke bare økonomi. Vi må diskutere kasuistikker, ikke bare kapasitetsutfordringer. Vi må ringe hverandre når noe går bra, og når noe går dårlig. Det er slik tillit bygges.

Passe på at vi lærer av egne og andres gode og dårlige historier. Det er dette som er samhandling.

Fravær av slike møteplasser er farlig. Da sitter vi på hver vår tue og antar hva de andre kan, mener og gjør. Slik kan vi ikke ha det lengre, det gir dårlige kvalitative tjenester hvor både samhandlingen og pasientene lider.

Holdningsendring må komme både nedenfra og ovenfra

Fotfolket kan ikke alene bære ansvaret for endring. Vi trenger ledere som forstår hva samhandling egentlig er, og prioriterer fag, ikke bare budsjettbalanse. Vi trenger politikere som forstår helse, ikke bare økonomi. Og vi trenger systemer som belønner samarbeid, ikke konkurranse.

Men vi trenger også oss selv. Våre holdninger. Vår vilje til å slippe andre inn. Vår evne til å se pasienten, og ikke profesjonen først.

Vi har det for godt – og det gjør oss late

 Vi har det godt i Norge, kanskje altfor godt. Det er helt sant. Vi har et av verdens beste helsevesen. Men nettopp derfor har vi også råd til å være litt for selvtilfredse og selvgode, og fortsette med mer av det samme. Det kommer ikke til å virke.

Fremtidens helseutfordringer kommer ikke til å løses av flere planer, flere reformer eller flere honnørord. De løses av mennesker som samarbeider – på ordentlig.

Og det begynner med et enkelt spørsmål:
Hva er det beste for pasienten?