Langvarige fastlege-relasjoner sparer helsevesenet for innleggelser

For en stund siden var jeg på vei til kjøpesenteret vårt for å kjøpe en duppeditt. Nesten framme møtte jeg en pasient jeg var fastlege for i over tjue år fram til jeg ga meg og begynte på ALIS Øst i januar 2021. Hun ba pent om å få en klem, og det fikk hun. Vi ble stående å prate om årene vi hadde kjent hverandre, ingen av oss hadde dårlig tid. På et tidspunkt utbrøt hun: «-Jeg følte meg så trygg!» 

Det fikk meg til å tenke. På at også jeg hadde følt meg trygg. Og at denne tryggheten må kunne beskrives og kanskje også forklares på et eller annet vis. Jeg gir det et forsøk ved å trekke fram fra glemselen det gamle hedersakronymet i norsk allmennmedisin: KOPF: Kontinuerlig, Omfattende, Personlig og Forpliktende. Og så vil jeg snu KOPF på hodet ved å skifte fokus fra legen til pasienten: 

Kontinuerlig 

Det tar tid å bygge tillit, derfor er kontinuitet viktig. Når tilliten er der føler både pasient og lege seg trygg på den andre. Kontinuitet gir dermed en positiv opplevelse for fastlegen og pasienten. Godfølelse ja, men er det andre grunner til at denne kontinuiteten er bra? 

I februar 2022 publiserte allmennlegene Hogne Sandvik, Øystein Hetlevik, Jesper Blinkenberg og Steinar Hunskår studien «Continuity in general practice as predictor of mortality, acute hospitalisation, and use of out-of-hours care». Her tar de for seg hele Norges befolkning, og ved å krysskoble offentlige registre viser de helt entydig at jo lenger du har hatt samme fastlege, jo mindre er risikoen din for å havne på legevakta, for å bli innlagt for øyeblikkelig hjelp på sykehus, og for å dø. For de pasientene som har hatt samme fastlegen i mer enn 15 år er risikoen redusert med henholdsvis 30, 28 og 25 prosent. Dette er en epokegjørende studie, som på ingen måte har fått den oppmerksomheten den fortjener i norsk offentlighet. Britene, derimot, har forstått viktigheten av studien, ved bl.a. å invitere en av forfatterne, Steinar Hunskår, til en høring i parlamentet. Det også norske politikere må forstå, er: Ved å rekruttere fastleger som blir i jobben i mange år unngår man mange akutte innleggelser og legevaktkonsultasjoner, og pasientene lever lenger. Mindre menneskelig lidelse, med andre ord. Samfunnsøkonomisk er dette en nobrainer, siden sykehusinnleggelser og legevaktskonsultasjoner er mye dyrere enn fastlegetjenester. Sagt på en annen måte: Om helsemyndighetene bestemmer seg for å investere fire milliarder kroner i fastlegeordningen vil dette gi en innsparing på åtte milliarder i spesialisthelsetjenesten de kommende årene. 

Pasienter kan velge fastlege, men fastleger kan ikke velge (eller velge bort, det hadde nok vært drømmen) pasienter. Kontinuitet forutsetter dermed ikke bare at fastlegen blir i jobben, men også at pasienten lar være å bytte fastlege selv om kjemien ikke stemmer helt i starten eller man blir utsatt for en feil. 

Omfattende 

En fastlege som følger en pasient over flere år lærer etter hvert å kjenne mange aspekter ved pasientens liv, også utover de som dreier seg om sykdom og elendighet. Og det er takket være pasienten selv som åpner seg opp at vi får denne omfattende kunnskapen: Vi lærer hvordan forholdene er på arbeidsplassen, vi kjenner omsorgsoppgavene i familien og eventuelle samlivsproblemer. Dette helhetsbildet gjør oss i stand til å tilby individuelt tilpasset behandling. Det innebærer ganske ofte at vi helt bevisst lar være å følge de offisielle retningslinjene for en tilstand, siden disse retningslinjene krasjer med oppfølgingen av en annen tilstand som pasienten har. 

Offisielle retningslinjer tar ofte utgangspunkt i at pasienten kun har en kronisk tilstand om gangen, men det er nesten aldri tilfelle. 

Personlig 

Profilert lege får ikke gi råd om ny kreftmedisin: – Plutselig ble det sort-hvitt

Nå begynner det å bli problematisk. Særlig for de legene som hevder at de vil ha en profesjonell distanse til pasientene sine. Samtidig forventes det at pasientene spiller med helt åpne kort og gir dem full innsikt i alt de har på hjertet og i leveren. Jeg vil påstå at vi leger kan gi av oss selv, samtidig som vi opptrer profesjonelt. En av studentene som var utplassert hos meg fra Universitetet i Oslo spurte hvordan jeg holdt ut å ha så mye pasientkontakt hver dag. Jeg svarte: Jeg bevilger meg noen friminutt sammen med pasientene mine. Der vi snakker om været, øyværinger, elendige golfrunder, kvamværer, vedhogst, sydenturer, litteratur og barn. Det gir et pusterom der sykdomsradaren skrus av, men der jeg som lege får et utfyllende bilde av pasientens tilværelse, og for pasienten menneskeliggjøres legen. Men, selv om vi gir av oss selv på jobben, så har vi krav på et privatliv når vi har fri. Jeg har for eksempel konsekvent sagt nei til venneforespørsler fra pasientene mine på sosiale medier. 

Forpliktende 

Dette siste punktet er kanskje grunnen til at KOPF-begrepet er gått av moten, fastlegene er nok lei av å bli minnet på hvor forpliktende jobben deres er. Her vil jeg spille inn at også pasientene føler en forpliktelse etter hvert som de blir trygge på fastlegen. Denne forpliktelsen gjør at de tør å starte konsultasjonen med den største bekymringen de har, selv om temaet er vanskelig og skamfullt. Da unngår man tidkrevende runder rundt grøten, konsultasjonene blir bedre. 

Det at fastlegen har klare forpliktelser overfor pasientene på ens egen liste innebærer samtidig at man har et tilsvarende uforpliktende forhold til pasienter utenfor ens egen liste. Jeg har vært allmennlege så lenge at jeg husker svartelistene som fylkeslegen distribuerte på nittitallet, over pasienter som shoppet rundt etter vanedannende medisiner. Disse listene var det ikke behov for etter 2001, da ble det fastlegens ansvar å skrive ut disse medisinene til pasienter som bruker dem fast. 

Dummkopf? 

Er jeg et kjøtthue som fortsatt tror på disse gamle allmennmedisinske idealene? Jeg mener at den norske fastlegeordningen er basert på disse idealene, at fastlegeordningen er god, og at det ikke er grunn til å gjøre fundamentale endringer ved den. Det som trengs er flere fastleger, slik at hver fastlege får færre pasienter på lista og dermed kan gi best oppfølging til dem som trenger den mest. Fastlegene vil jobbe mye mindre og tjene litt mindre. Kommentaren fra min tidligere pasient trigget noen refleksjoner hos meg om hvorfor ordningen er så god, som jeg håper har gjort meg litt klokere. 

Ingen oppgitte interessekonflikter. Pasienten i første avsnitt har lest kronikken og vil gjerne at den publiseres

Ny studie: Psykiske lidelser kan øke risikoen for demens