Regjeringen legger ned en suksess. Det er pasientene som må betale prisen

Forestill deg en skrøpelig eldre kvinne som gradvis blir underernært hjemme uten at noen fanger det opp. En ungdom med fedme som møter helsevesenet gang på gang uten å få kvalifisert ernæringsbehandling. En kreftpasient som mister krefter, funksjon og livskvalitet fordi ernæringsutfordringene ikke blir tatt på alvor.

Dette er ikke enkelthistorier. Dette er hverdagen i mange norske kommuner.

Likevel foreslår regjeringen å innlemme tilskuddsordningen «Modellutvikling klinisk ernæringsfysiolog som ressurs for helse- og omsorgstjenesten» i et generelt omstillingstilskudd til kommunene. På papiret kan det høres uskyldig ut. I praksis kan det bety slutten for satsingen på kliniske ernæringsfysiologer i kommunene.

En ordning som virker

Det mest oppsiktsvekkende er ikke at ordningen foreslås avviklet. Det er at det skjer etter at den nylig har blitt evaluert som vellykket.

En fersk evaluering, gjennomført av Deloitte på oppdrag fra Helsedirektoratet, viser mer systematisk ernæringsarbeid, økt ernæringsfaglig kompetanse, bedre tverrfaglig samarbeid og mer helhetlige tjenester. Flere kommuner har valgt å videreføre stillingene etter prosjektperioden.

Dette er nettopp slik gode tilskuddsordninger skal fungere: De bygger opp kompetanse der den mangler, og skaper varige endringer. Likevel trekker regjeringen bort stigen mens kommunene er på vei opp og flere står i kø.

Når alt er viktig, taper ernæringen

Kombinasjonen av høy BMI, usunt kosthold og lav fysisk aktivitet er samlet sett beregnet å utgjøre den største trusselen mot folkehelsen resten av dette århundret. Underernæring øker risikoen for komplikasjoner, funksjonssvikt og sykehusinnleggelser. Samtidig blir vi flere eldre, og flere lever med kroniske sykdommer. Behovet for ernæringskompetanse i kommunene bare øker.

Forsvaret for å innlemme tilskuddet i omstillingsmidler er at kommunene skal få frihet til å prioritere. Men virkeligheten i kommune-Norge er at helseledere daglig må velge mellom en lang rekke lovpålagte oppgaver.

I den konkurransen taper ernæringskompetansen. Manglende kjennskap til kompetansens betydning gjør at kommunene gjerne nedprioritere et fagområde som er helt nødvendig for å ivareta lovpålagte oppgaver.

Det er nettopp derfor øremerkede tilskudd eksisterer. De skal bygge opp tjenester som er underutviklet, geografisk skjevt fordelt eller politisk nedprioritert lokalt. For dette tilskuddet er alle disse kriteriene oppfylt.

Forslaget er ekstra vanskelig å forstå fordi ordningen så sent som i 2025 ble utvidet til å omfatte blant annet barn og unge, personer med psykiske lidelser, rusutfordringer og kroniske sykdommer. Dette for å nå sårbare grupper og viktige helsepolitiske mål. Mange prosjekter er fortsatt i en tidlig fase, og noen kommuner har nettopp ansatt sin første kliniske ernæringsfysiolog.

Vanligvis evaluerer man en satsing før man avslutter den. Her avslutter regjeringen satsingen mens den fortsatt er under utvidelse.

Norsk helsepolitikk er full av festtaler om forebygging, bærekraft og bedre bruk av kompetanse. Tilskuddsordningen er et sjeldent eksempel på at disse ambisjonene faktisk er omsatt i praksis. Dagens helseminister er selv kjent for å ønske mer forebygging og mer effektiv pengebruk.
Da bør regjeringen gjøre det motsatte av det som nå foreslås: Videreføre og styrke ordningen.

Ingen oppgitte interessekonflikter