Kjære helseminister: Dropp PPR-kodingen

De nasjonale pasientforløpene ble innført for å skape mer forutsigbare og likeverdige tjenester i psykisk helsevern. Nå skal helseforetakene ta i bruk PPR-koding – et system der klinikere registrerer om ulike elementer i forløpet er gjennomført. Intensjonen er god. Problemet er at PPR-kodingen tar tid fra pasientbehandling uten å gi bedre kvalitet.

Målene fra pasientforløpene er riktige: kortere ventetider, målrettet utredning, ivaretakelse av somatisk helse, reell brukermedvirkning og systematisk evaluering. Men PPR-kodingen bringer oss ikke nærmere disse målene. Den krever opplæring, nye journalmaler og kontinuerlig rapportoppfølging – tid som tas direkte fra klinisk arbeid. Kodingen tilfører ikke ny informasjon; den ber oss registrere det vi allerede vurderer i utredning og behandling. Samtidig er kodene for grove til å støtte det kliniske forbedringsarbeidet som faktisk kan styrke kvaliteten.

Brukermedvirkning må måles av pasienten

I PPR-systemet skal klinikeren registrere at behandlingsplanen er utarbeidet sammen med pasienten. Men dette måler først og fremst om behandleren har krysset av i en boks – ikke om pasienten faktisk opplever medvirkning. Forskning viser at enighet om behandlingsmål er en av de sterkeste faktorene for gode behandlingsresultater. Samtidig vet vi at terapeuter og pasienter ofte opplever samarbeidet ulikt. Derfor må vi spørre pasienten, ikke bare registrere at vi har gjort det.

Ved vår poliklinikk har vi i halvannet år brukt et klinisk støtteverktøy der pasientene fortløpende gir tilbakemelding om mål, relevans og samarbeid. Dette gir informasjon som kan brukes direkte i behandlingen, gjør det mulig å oppdage misforståelser tidlig og styrker alliansen. Verdien ligger i samtalen som utløses – ikke i registreringen.

Behandlingsintensitet krever differensierte forløp

I juni fikk klinikkene beskjed om at vi skal måles på tiden mellom konsultasjoner. For mange pasientgrupper vet vi at hyppigere behandling gir bedre effekt. Men i en allmennpoliklinikk finnes det ikke ett pasientforløp. Noen trenger intensiv psykoterapi, andre hjelp i komplekse livsutfordringer. Noe arbeid bør være høyfrekvent, noe lavfrekvent. Utfordringen er å organisere ulike typer forløp klokt og følge med på kvaliteten i hver av dem. Her gir PPR-kodingen lite hjelp.

Evaluering må skje løpende

En obligatorisk evaluering hver tolvte uke er et grovt mål på en prosess som i realiteten skjer fra time til time. Feedbackorientert behandling bygger på at pasientens erfaringer brukes aktivt til å justere kursen underveis. Løpende tilbakemeldinger gir bedre resultater, bedre allianse og bedre bruk av data. En registrering av at en evaluering har funnet sted, sier lite om kvaliteten på behandlingen.

Kvalitet krever tid – ikke flere bokser

I vår klinikk har vi jobbet med feedbackorientert praksis i over tretten år. En av de største barrierene er opplevelsen av at dette bare er enda et styringskrav. Men den virkelige oppgaven er å skape en kultur der vi følger med på hvordan pasienten opplever behandlingen, justerer når den ikke virker og bruker tilbakemeldinger aktivt for å bli bedre terapeuter. Dette krever tid, ledelsesoppmerksomhet og faglig energi.

En erfaren spesialist sa nylig: «Hvis vi skal bli bedre på alt dette – hva skal vi gjøre mindre av?» Det er et spørsmål helsemyndighetene også bør stille. Når klinikken må prioritere, bør tiden brukes på aktiviteter som dokumentert styrker behandlingen – ikke på rapportering som i beste fall indirekte sier noe om kvaliteten.

Behold målene – men dropp PPRkodingen

Det er fortsatt ikke for sent å snu. Behold målene, men mål dem på en måte som faktisk forbedrer pasientbehandlingen. Spør pasienten. Bruk løpende feedback. Gi klinikerne verktøy som støtter behandlingen, ikke flere systemer som først og fremst dokumenterer at noe er gjort.

Behold målene – men dropp PPR-kodingen.