Slik kan vi unngå at helsetjenesten bryter sammen i en krigssituasjon

Nylig øvet totalforsvaret at 100 pasienter ble evakuert til Narvik fra Nord-Finland, og det samme antallet til Tromsø fra Nord-Norge. I en krig ville ikke dette skjedd en dag, men hver dag, over lang tid.

Uten videre evakuering til robuste mottaks- og fordelingspunkter i Sør-Norge vil helsetjenesten i Nord-Norge raskt overbelastes. Med en med slik løsning kan en få utnyttet hele helse-Norge, men også hele NATOs helsekapasitet gjennom videre evakuering.

Det vi øvet under militærøvelsen Cold Response, var bare noen få etapper i en stafett som går fra skadested, via behandlingsteder, til endelig behandling og rehabilitering. Det er ikke tilstrekkelig å bygge kapasitet i deler av denne stafetten. Hvis etapper ikke fungerer, vil både sivile og militære pasienter hope seg opp, eksempelvis i Narvik og Tromsø. Det vil føre til at for få soldater kommer seg tilbake til tjeneste, flere vil få redusert funksjonsevne i etterkant, og flere vil dø. Det vil også ha negativ effekt på moral og vilje, hvis soldater ikke vet at helsetjenesten ved skade og sykdom er bra nok.

Før hadde vi kapasitet til masseevakuering på både landevei, jernbane og til sjøs. Sykehus hadde tilfluktsrom, og industri kunne omstilles til å produsere behandlingskritisk materiell som kunne etterforsyne kjeden.

Beredskapsdvale

Når vi kom inn i den dype freden for noen tiår siden, gikk vi i en beredskapsdvale. Forsvaret satset på oppdrag i utlandet, og her hjemme var velferdssamfunnet viktigere enn å ha beredskapsutstyr på lager.

Vi må åpne øynene for å ikke bare snakke om hva situasjonen innebærer. Beredskap må prioriteres og konkrete tiltak må settes i gang. Ikke bare snakkes om blant politikere og oss byråkrater.

Et godt, konkret eksempel er å gjøre Sør-Norge klar for å ta imot pasienter for å avlaste områder som er mer utsatt for krigsfare. Både fra Nord-Norge, langs den finske grensen mot Russland, eller Baltikum. Rollefordeling mellom sykehusene på Sør-Østlandet må derfor defineres. Oslo universitetssykehus (OUS) har et veldefinert regionalt og nasjonalt ansvar. OUS-sykehusene må behandle de sykeste pasientene, også i krig. Andre strategisk plasserte sykehus bør derfor vurderes i rollen som mottaks- og fordelingspunkt.

Sykehuset Østfold (SØ), med sin nye og robuste infrastruktur, med nærhet til Rygge flystasjon, Borg havn, Gøteborg havn, jernbane og E6/E18, er et sted hvor disse behovene ivaretas. SØ er tett på OUS og de andre store sykehusene i regionen med et veletablert grensesamarbeid. Det vil være en fordel for nordisk samarbeid. Et slikt sted kan rustes i fredstid, og bidra til kompetansebygging, både nasjonalt og i en nordisk ramme.

Ett sykehus kan ikke løse alt

Noe må likevel gjøres rundt et slikt mottaks- og fordelingspunkt. Kompetanse må utvides fra et godt utgangspunkt, og tilfluktsrom med kapasitet til å behandle pasienter må bygges. Som vi ser blant annet i Ukraina så skyr ikke russerne angrep på helseinstitusjoner. Sykehus er militærstrategiske mål for den som ikke bryr seg om krigens folkerett.

Det er viktig å understreke at ett sykehus ikke vil kunne løse alt, men ved å ha SØ som «Hub», så kan en viderefordele pasienter både internt i Sør-Norge og ut av Norge. Da kan vi utnytte fagmiljøer og kapasitet der de er.

For å få til dette så må vi også kunne transportere pasientene til Sør-Norge. Kjeden må være fleksibel og skalerbar. Det må settes i gang tankegang fra den kalde krigen gjennom å rekvirere vanlige tog, busser og båter for masseevakuering. Transportmedisinsk kompetanse må prioriteres. Krav må stilles i anbudene, planer må legges for lagring av forbruksutstyr og legemidler, og det må anskaffes fleksibelt medisinsk utstyr for å sette inn når behovet er der. Både for krig og øvelser for krig.

Dette er ikke valgfag for Norge. Vi har forpliktelser og forventinger både innenfor helseberedskap og gjennom NATO. Dette er også overordnet beskrevet i Regjeringens forslag til styrkning av Forsvarsløftet, selv om det ikke er satt av midler til det i statsbudsjettet.

En helhetlig helseberedskap for krig kan bygges opp igjen, men det krever at vi går fra ord til handling. Å etablere et tydelig mottaks- og fordelingsknutepunkt i Sør-Norge og øke transportkapasiteten er konkrete, gjennomførbare og nødvendige grep, som raskt kan være på plass hvis en vil. Kriser venter ikke på at vi skal bli ferdige med å diskutere dem.

Ingen oppgitte interessekonflikter