Glemte vi intensivberedskapen i Totalberedskapsåret?
Hvor mye mer kan intensivkapasiteten reduseres før sikringene i de røde varsellampene ryker?
Annonse kun for helsepersonell
Er du lei av å høre om Covid -19-pandemien? Det er vi også. Dessverre er det nødvendig at vi fortsatt snakker om den. I 2020 ble vi tatt på senga. Og det var intensiv- og overvåkningskapasiteten som var avgjørende for nedstengningen 12.mars.
Koronakommisjonen (2022) var entydig i sine konklusjoner: pandemien var ventet og vi var ikke forberedt. Kommisjonens anbefaling var klokkeklar: Vår nasjonale intensivkapasitet måtte styrkes.
Dette er fire år siden, og hva har vi oppnådd?
Det sies at historien oftest viser at vi ikke lærer av historien.
Tall publisert fra Norsk Intensiv - og Kriseregister i mars 2026, viser at antallet intensiv- og overvåkningsenger er betydelig redusert. Fra 2024 til 2026 har vi 43 færre bemannede intensiv- og overvåkningssenger på nasjonal basis. Samtidig, omtrent når dette skrives, vurderer flere sykehus ytterligere reduksjon. I Helse Møre og Romsdal foreslår et konsulentfirma å redusere antallet årsverk for intensivsykepleiere ned til et absolutt minimum av anbefalt bemanning til en intensivseng.
En grunnleggende rettighet
Flere steder foreslås det reduksjoner basert på pasientbelegg for foregående år. Vi kan ikke se at det tas høyde for sykefravær eller nødvendig buffer for beredskap.
Annonse kun for helsepersonell
I den interregionale intensivutredningen fra 2019 anbefalte fagmiljøene en minimumsnorm på 5 intensivsenger per 100 000 innbyggere. Tallet vi ser nå er 3,7, og det vil fortsette å gå ned.
Det er en grunnleggende rettighet for oss alle å ha rett til forsvarlig helsehjelp der vi bor. Intensivberedskap er en del av forsvarlig helsehjelp. Den sikrer at alvorlig og kritisk syke og skadde pasienter får nødvendig og livreddende behandling når de trenger det, i fredstid og under kriser. God intensivberedskap gjør helsetjenesten i stand til å håndtere uventede, akutte hendelser.
Forsvaret er avhengig av en beredt og robust offentlig helsetjeneste. En helsetjeneste som har kompetanse og beredskap til å ivareta akutt og kritisk skadde. Det er en urolig verden vi lever i, og vi vet ikke hva som kan ramme oss som nasjon. Men det vi vet, er at kriser og pandemier kommer, men vi vet bare ikke når. Det vi også vet, er at det alltid er best å bygge beredskap i fredstid, og ikke når krisen er her.
Vi lærer ikke av historien
Statsbudsjettet for 2027 indikerer en indirekte satsing gjennom sykehus- og beredskapssatsinger, men vi ser ingen konkrete tiltak rettet mot intensivfeltet. Statsbudsjettet følger dermed ikke opp det vi mener er sentralt i vår offentlige helsetjenestes beredskapsarbeid: å bedre nasjonal intensivberedskap. Om vi har grunn til alvorlig bekymring, vil vi se først når oppdragsdokumentet for 2027 leveres til helseregionene fra Helse- og omsorgsdepartementet.
I Totalberedskapsåret er det naturlig å spørre: Kan Stortinget forsvare nedskaleringen av intensivkapasiteten som har skjedd siden den historiske marsdagen i 2020? Varsellampene gikk fra oransje til rødt i 2020. Seks år senere forsetter videre nedskalering av intensivkapasiteten. Hvor mye mer kan intensivkapasiteten reduseres før sikringene i de røde varsellampene ryker? Har vi glemt hvorfor alarmen gikk i 2020?
Det sies at historien oftest viser at vi ikke lærer av historien. Om vi ikke setter inn tiltak og bedrer intensivberedskapen nå, er vi dårligere stilt og har færre bemannede intensiv- og overvåkningsenger enn 12. mars 2020. Realiteten er her, men er det politisk vilje til å handle nå, slik at de røde varsellampene kan lyse grønt?
