Når algoritmer forsterker makt – et folkehelseproblem

Verden har endret seg på en måte helsefeltet ennå ikke fullt ut har adressert. Økende maktkonsentrasjon – der færre personer kontrollerer informasjonsflyt, sosiale medier, finansielle systemer og politisk retning – møter nå algoritmer designet for maksimal påvirkningskraft. Enkeltpersoners beslutninger og kommunikasjon forsterkes eksponentielt, ofte med globale helsekonsekvenser i sanntid. Dette er en ny type folkehelseutfordring, ikke fordi den er radikal i seg selv, men fordi helsesystemene mangler bevisste definisjoner av omfang og ansvar, strukturerte tilnærmingsmetoder, og fordi utfordringene ofte er globale og vanskelig å regulere på nasjonalt nivå.

Helsefeltet krever faglig risikovurdering når enkeltpersoners beslutninger påvirker andres helsetilstand med store samfunnsmessige konsekvenser – det er vårt grunnprinsipp. Vi gjennomfører dette konsekvent og systematisk på individuelt nivå, for eksempel for piloter, togførere og helsearbeidere, som vurderes før de får ansvar for hundrevis av mennesker. I dag aksepterer vi likevel noe som direkte bryter dette prinsippet: personer og virksomheter med global påvirkningskraft, politiske og kommersielle ledere som kan påvirke millioner i løpet av timer gjennom kontroll over algoritmisk forsterket kommunikasjon, uten at det foreligger noen faglig risikovurdering. Årsaken er ikke mangel på prinsipper, men mangel på strukturer og verktøy som fungerer i denne skalaen.

Teknologi forsterker psykologisk risiko

Digitale plattformer kan designes for å maksimere engasjement gjennom dopaminbasert belønning, uendelig scrolling og konstant sosial rangering. Studier viser at ungdom 13-18 år er signifikant mer sensitive for denne mekanismen enn voksne, og deres stemningsleie påvirkes kraftigere av sosial validering gjennom likes og kommentarer [1]. Barn og unge ledes lettere inn i selvforsterkende feedback-løkker som reduserer tiden i den virkelige verden.

Algoritmer kan lages for å prioritere emosjonell aktivering fremfor sannhet. En stor studie publisert i Science viste at algoritmisk eksponering for polariserende innhold økte affektiv polarisering med effekter sammenlignbare med flere års naturlig utvikling [2].

Denne polariseringen kan drives av enkeltpersoner eller virksomheters formål, der falske og designede nyheter spres raskere enn sann informasjon fordi oppmerksomhetsøkonomien belønner det.

Konsentrert makt som folkehelseutfordring

Når personer med ekstrem påvirkningskraft kommuniserer gjennom systemer designet for maksimal emosjonell aktivering, oppstår en ny type folkehelsedeterminant. WHO understreker at psykisk helse avhenger av trygghet, forutsigbarhet og sosial tilhørighet [3]. Alle tre påvirkes nå av beslutninger tatt uten faglig risikovurdering – ikke fordi enkeltpersoner nødvendigvis har diagnoser, men fordi det mangler strukturer som identifiserer risikofylt beslutningsmønster før det får globale konsekvenser.

Organiserte helseresponser: Hva tobakkskontrollen lærer oss

Helsefeltet har tidligere utviklet koordinerte, internasjonale responser på avhengighetsskapende produkter. WHO Framework Convention on Tobacco Control (FCTC) fra 2005 representerer et paradigmeskifte og er den første internasjonale traktaten som regulerer en avhengighetsskapende substans. I dag har 182 land ratifisert FCTC og implementert dokumentert effektive tiltak med røykfrie lover, helseadvarsler, aldersrestriksjoner og massemediakampanjer.

Parallellen til digital helse er slående. I januar 2026 startet den første store rettssaken der sosiale medieplattformer anklages for å bevisst designe produkter som skaper avhengighet hos unge brukere, med påfølgende psykiske helseproblemer som depresjon, angst og selvskading. Media kaller det «Big Tobaccos øyeblikk» for teknologi. CEOs er pålagt å vitne om hvorvidt selskaper kjente til farene, men valgte profitt over velferd.

Både tobakk og digital avhengighet involverer intensjonelt design, skjulte farer og massive helsekostnader. Men der tobakkskontrollen nå har 20 års erfaring med internasjonal koordinering, står digital folkehelse uten tilsvarende strukturer. Tobakkshistorien kan være en veiviser. Først må omfang og ansvar defineres klart, deretter må strukturerte tilnærmingsmetoder utvikles, og til slutt må internasjonal koordinering sikre implementering.

Selvreguleringen som tobakksindustrien benyttet seg av i tiår, ble dokumentert utilstrekkelig. Reell beskyttelse krever uavhengige, helsefaglige standarder med juridisk forankring.

Helsefeltets ansvar mot globale sikkerhetsmiljøer

Til tross for økende risiko finnes det ingen internasjonal mekanisme som samtidig vurderer psykologisk risiko, digitalt miljø, sosioøkonomisk kontekst og regulatoriske rammer hos personer med global påvirkningskraft. WHO har mandat til å overvåke sosiale determinanter for psykisk helse, men ingen struktur for å vurdere lederes beslutningsmønstre og deres konsekvenser i sammensatte digitale og sosiale økosystemer. FN har menneskerettighetsrammer, men ikke kapasitet til psykologisk risikoevaluering. Global mental health fokuserer på sykdomsbyrde og behandling, ikke på hvordan maktutøvelse påvirker befolkningens psykiske helse.

En faglig oppgave gjenstår

Helsefeltet må nå søke å forstå og systematisere denne nye folkehelsedeterminanten – ikke ved å diagnostisere enkeltpersoner, men ved å utvikle strukturer for risikovurdering på samme måte som vi gjør for andre beslutninger som påvirker mange. Dette krever først en klar definisjon av omfang og ansvar, -hvilke beslutningsmønstre påvirker global psykisk og fysisk helse, og hvem er kvalifisert til å vurdere dem? Deretter må vi adaptere metodikk fra relevante medisinske fagområder til denne nye skalaen. Og til slutt må vi etablere systemer som tidlig varsler når beslutningsmønstre får omfattende helsemessige ringvirkninger.

Slike standarder kan ikke være universelle. De må ta hensyn til lokal digital infrastruktur, sosioøkonomiske forhold, regulatoriske rammer og helsekapasitet.

Helsefeltet har både kompetanse og bevist kapasitet til å møte globale kriser. Da HIV-pandemien rammet på 1980-tallet, sto verden overfor en dødelig trussel uten behandling, uten diagnostikk og med massiv stigmatisering. I løpet av 15 år transformerte global helsefaglig koordinering HIV fra en dødsdom til en behandlingsbar, kronisk tilstand. Dette skjedde fordi forsknings- og helsemiljøet fikk tillit, ressurser og politisk rom til å jobbe sammen på tvers av landegrenser. COVID-19-pandemien og Long- COVID utfordringen viser imidlertid en annen utvikling. Til tross for at vaksiner ble utviklet i rekordfart og helsefaglig ekspertise mobiliserte globalt, ble både helse- og forskningsmiljøet i økende grad presset til side av politisering og algoritmisk forsterket polarisering og informasjon.

Der HIV-responsen styrket tilliten til helsefaglig ekspertise, eroderte COVID-19- pandemien den – ikke på grunn av faglig svikt, men fordi informasjonskanaler, politisk styring og digitale plattformer hadde endret seg fundamentalt. FCTC viste at internasjonal styring av avhengighetsskapende produkter var mulig når helsefaglig evidens møtte politisk mot. I dag står vi overfor en tredje type global helseutfordring: systemisk risiko hos personer med global påvirkningskraft, uten parallell risikovurdering. Men i motsetning til 1980-årenes HIV-krise, har vi i dag mindre tillit til helsefaglig ekspertise, svakere internasjonal koordinering og mer fragmenterte informasjonskanaler. COVID-19 akselererte denne utviklingen.

Hvordan helsefeltet møter denne oppgaven, -om vi bruker vår faglige kompetanse til å strukturere en ny type globale sikkerhetsmiljøer, eller om vi fortsetter å la dette området være uorganisert, vil definere både vår relevans og vårt ansvar i årene framover.

Referanser

[1] da Silva Pinho A, Tybur JM, Malinow A, et al. Youths' sensitivity to social media feedback: A computational modeling study. Proceedings of the National Academy of Sciences. 2024;121(43):e2817465121. DOI: 10.1073/pnas.2817465121

[2] Piccardi T, Saveski M, Sudhahar S, et al. Reranking partisan animosity in algorithmic social media feeds alters affective polarization. Science. 2025;390(6776):eadu5584. DOI:10.1126/science.adu5584

[3] World Health Organization. Social determinants of mental health. Geneva: WHO; 2014. ISBN: 9789241506809. https://www.who.int/publications/i/item/9789241506809