Stomiopererte har allerede vært gjennom livsendrende sykdom og behandling. De fortjener ikke å bli møtt med et system som svikter dem i etterkant, skriver Kirsten Lerum Indrebø, Roy Aleksander Farstad og Torill Elin Olsen.

Stomiopererte og spesialutdannete sykepleiere fortjener mer enn gode intensjoner

Spesialisthelsetjenesten bruker ressurser på å utdanne stomi- og kontinenssykepleiere, men etter endt utdanning får mange ikke stilling. De benyttes isteden som ordinære sykepleiere. Kompetanse forblir uutnyttet, og pasientgruppen står flere steder uten optimal pleie og oppfølging.

Publisert Sist oppdatert

Det finnes rundt 20 000 stomiopererte i Norge. Bak tallet skjuler det seg mennesker som lever videre etter alvorlig sykdom – mange etter kreft. De er takknemlige for god kirurgisk behandling - for å ha fått livet tilbake. Men livet etter operasjonen er ikke bare en seier. Det er også en hverdag med pose på magen, sår hud, praktiske utfordringer, og ofte en sårbar kropp og psyke som trenger tett og kompetent oppfølging.

Samtidig vet vi at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder tykk- og endetarmskreft. Det betyr at antallet stomiopererte vil øke i årene som kommer. Behovet for spesialisert oppfølging er ikke på vei ned – det er på vei opp.

Likevel utdannes det bare rundt 25 nye stomi- og kontinenssykepleiere annethvert år. Enda mer alvorlig er det at det ofte ikke finnes stillinger til dem. Dette skjer til tross for at behovet er godt dokumentert, og pasientorganisasjoner melder om mangelfull pleie og oppfølging. Mange pasienter opplever å stå alene med utfordringer de aldri var forberedt på.   Dette er ikke et kunnskapsspørsmål. Vi vet hva som skal til.

Overser anbefalinger

Pakkeforløpene slår tydelig fast at pasienter som skal få stomi, bør få grundig preoperativ informasjon og følges opp av stomi- og kontinenssykepleier etter operasjonen. Fagmiljøene har i tillegg utarbeidet evidensbaserte anbefalinger for god praksis. Dette er ikke synsing – det er vitenskapelig underbygget.

Likevel velger mange sykehus å overse dette. Ledelsen ved kirurgiske avdelinger prioriterer ikke å etablere og finansiere nødvendige stillinger. Resultatet er at stomi- og kontinenssykepleiere må tigge seg til opprettelse av stillingsprosenter innen sitt eget spesialfelt. Det tildeles så små stillingsprosenter som medfører at det må jobbes på spreng for å strekke til, eller lever med et konstant stress over ikke å få gjort jobben godt nok.  Dette er ikke bare et arbeidsmiljøproblem. Det er et kvalitetsproblem.

Når spesialkompetanse ikke tas i bruk, går det direkte utover pasientene. Manglende oppfølging kan føre til komplikasjoner, unødvendige reinnleggelser, dårligere livskvalitet og økte kostnader for helsevesenet. Det er dårlig ressursbruk – og dårlig pasientomsorg.

Ledere må ta ansvar

Vi må stille et grunnleggende spørsmål: Hva er poenget med å utdanne spesialsykepleiere innen stomi- og kontinensomsorg hvis vi ikke skal bruke kompetansen deres?

Det offentlige helsevesenet og ledere ved kirurgiske avdelinger må nå ta ansvar. Det holder ikke å tilby videreutdanning hvis man samtidig unnlater å legge til rette for at kompetansen skal brukes i praksis. Det må opprettes faste stillinger, og stomi- og kontinensomsorg må anerkjennes som et nødvendig og prioritert fagområde.

Stomiopererte har allerede vært gjennom livsendrende sykdom og behandling. De fortjener ikke å bli møtt med et system som svikter dem i etterkant. De fortjener trygghet, kunnskap og støtte fra fagfolk som har tid og en grundig faglig kompetanse.

Dette handler om verdighet. Om kvalitet. Og om å ta på alvor det ansvaret helsevesenet har – ikke bare for å redde liv, men for å sikre at livet etterpå er til å leve.

Nå er det på tide å gå fra ord til handling.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS