Vi kan ikke bemanne oss ut av helsepersonellkrisen

Nylig la helseminister Jan Christian Vestre frem Helsepersonellplan 2040. Det er på høy tid – og bakgrunnen er alvorlig: SSB anslår at Norge kan komme til å mangle over 42 000 helseårsverk innen da. Samtidig vil antallet personer over 80 år mer enn dobles i årene som kommer.

Det tvinger oss til å tenke nytt. For i påvente av nye utdanningskull er vi allerede nå nødt til å stille oss selv spørsmålet: Bruker vi ressursene vi allerede har godt nok?

Ved SESAM, Regionalt kompetansesenter for eldremedisin og samhandling, har vi forsket på dette i mange år. Vår erfaring er at utfordringen ikke bare handler om mangel på personell. Den handler også om hvordan vi organiserer omsorgen.

Et system bygget for en annen tid

Gjennom flere tiår har helse- og omsorgstjenestene blitt organisert i stadig flere spesialiserte enheter. For personer med demens og andre sammensatte sykdommer betyr dette at de må forholde seg til mange ulike fagpersoner, flere tjenester og gjentatte overganger mellom hjem, sykehus og kommunehelsetjenesten.

Konsekvensene av dette kjenner vi godt. Ansvar deles opp. Informasjon faller mellom stolene. Pårørende blir koordinatorer. Og helsepersonell bruker verdifull tid på å følge opp oppgaver som egentlig burde vært løst gjennom bedre samhandling.

Problemet er ikke først og fremst at vi får flere eldre. Problemet er at systemet vårt er bygget for en annen tid. En tid da færre levde lenge med komplekse og sammensatte behov. Derfor trenger vi mer enn flere ansatte. Vi trenger nye måter å organisere omsorgen på.

Omsorgspartnerskap

På SESAM forsker vi på en modell vi kaller Omsorgspartnerskap. Målet med denne modellen er å samle alle som har en rolle i omsorgen, altså pasienten selv, pårørende, helsepersonell og frivillige, i et felles lag rundt den enkelte.

En slik modell skal bidra til at hjemmeboende personer med demens, deres pårørende, helsepersonell i kommune- og spesialisthelsetjenesten samt frivillige aktører skal styrke samspillet om behandling og oppfølging. Målet er å få et mer helhetlig, koordinert og persontilpasset behandling.

Omsorgspartnerskap skal gi bedre koordinering av tjenester, økt involvering og støtte til pårørende, mer helhetlig håndtering av medisinske-, sosiale- og livsstilsrelaterte behov, styrke kvaliteten på helsehjelpen og samtidig gjøre helsehjelpen mer kostnadseffektiv.

Skal vi bruke ressursene våre smartere, må vi også utvide forståelsen av hvilke ressurser som finnes i og rundt helse- og omsorgstjenestene. I debatten om den aldrende befolkningen omtales de eldre ofte først og fremst som mottakere av tjenester. Men mange eldre representerer også betydelige ressurser i form av erfaring, kompetanse og innsikt.

En varig utvikling

På SESAM har vi gjennom vår plattform for brukermedvirkning og samfunnsengasjement, WiseAge, samarbeidet med erfarne seniorer siden 2015. De bidrar i forskning, fagutvikling og tjenesteutforming – og gjør tjenestene både bedre og mer treffsikre.

Den såkalte «eldrebølgen» er heller ikke en bølge som kommer og går. At vi blir flere eldre er først og fremst et resultat av et velfungerende samfunn og et godt helsevesen som gjør at vi lever lenger enn før. Dette er derfor ikke en midlertidig utfordring vi skal komme oss gjennom før alt blir som før, men en varig utvikling vi må tilpasse oss.

Derfor kan vi ikke snakke om helsepersonellkrisen som et rent bemanningsproblem. Flere ansatte vil være nødvendig, men det vil ikke være nok. Vi trenger tjenester som samarbeider bedre, tydeligere ansvar rundt pasienten og en mer aktiv involvering av pårørende og eldre selv. Det handler om å bruke ressursene vi har smartere.

Dersom Helsepersonellplanen 2040 skal lykkes, må vi snakke minst like mye om hvordan omsorgen organiseres som om hvordan den bemannes.

Ingen oppgitte interessekonflikter