Forsvarlighet er ikke en budsjettpost

«Dette betyr krevende prioriteringer der hensynet til økonomi må balanseres mot sikkerhet for pasienter, kvalitet og arbeidsmiljø» sa administrerende direktør i Helse Møre og Romsdal nylig. Uttalelsen kom i forbindelse med at foretaket planlegger for innsparing tilsvarende 300 årsverk, i tillegg til en rekke kutt i pasientbehandling. I Innlandet gjøres samme øvelse; reduksjon av årsverk for å redusere kostnader. Og eksemplene er enda flere i andre foretak. Årsaken er så enkel som den er vanskelig: Det er ikke tilstrekkelig samsvar mellom den økonomiske rammen sykehusene har og oppdraget de forventes å levere på.

Å sette pasientsikkerhet og forsvarlig arbeidsbelastning for ansatte opp mot kortsiktige økonomiske mål og krav til aktivitet, er imidlertid ikke et valg. Både lov- og avtaleverk har bestemmelser som tilsier at det ikke er snakk om enten eller – her gjelder både og. I hvert fall om vi skal beholde tilliten i befolkningen til helsetjenesten, og lojaliteten til og motivasjonen hos de ansatte. 

Når økonomien ikke står i forhold til oppdraget, er ikke løsningen at ansatte skal løpe fortere. Da må oppdraget justeres. For forsvarlighet og pasientsikkerhet kan ikke prioriteres bort. Det handler i bunn og grunn om hvilken helsetjeneste samfunnet vil ha, og hva vi er villige til å betale for den.

Godt faglig arbeid = god økonomi

Nå tror jeg ikke direktøren i Helse Møre og Romsdal mener å sette alt dette direkte opp mot hverandre. Samtidig er det en realitet at både pasientsikkerhet, kvalitet og arbeidsmiljø utfordres når et hvilket som helst sykehus skal gjennomføre omstillinger for flere hundre millioner kroner, og når utgangspunktet allerede er stramt. Det må tas på alvor.

Jeg blir bekymret når situasjonen i sykehusene er så alvorlig at pasientsikkerhet og forsvarlighet omtales som hensyn som må balanseres mot økonomiske mål. Formuleringen i seg selv risikerer å bidra til at grensene for hva vi aksepterer, flyttes. Pasientsikkerhet og forsvarlighet er ikke variable størrelser som kan justeres opp og ned for å oppnå balanse i budsjett og regnskap. 

Problemet er imidlertid ikke at ledere i sykehusene er opptatt av økonomi. Problemet oppstår når målet om grønne tall i regnskapet blir så dominerende at faglige vurderinger og medvirkning skyves til side. God ressursutnyttelse skapes ikke først og fremst gjennom ostehøvelkutt eller stadig nye, ikke realistiske, effektiviseringskrav.  Den skapes når faglige vurderinger får plass og ansatte involveres i endrings- og omstillingsarbeid. Uten slik tilnærming risikerer vi i stedet å miste kontroll over både økonomi, fag og kvalitet. 

Å gi beskjed er ikke illojalt 

Kultur bygges ovenfra, og endring og utvikling lykkes oftest best når det bygges nedenfra. Hvordan vi møtes når vi tar opp forhold på arbeidsplassen som utfordrer kvaliteten, arbeidsmiljøet, forsvarlighet eller andre viktige faktorer, betyr noe. Slike innspill må forstås som et uttrykk for ansvar og lojalitet, ikke motstand. De bør møtes med nysgjerrighet og interesse.  På samme måte må ledere kunne si ifra oppover når rammer og oppdrag ikke går sammen, og hvilke konsekvenser det får, og bli møtt med de samme verdiene. Lojalitet handler ikke om å få et umulig regnestykke til å gå opp, men om å være ærlig om konsekvensene.

For det er til syvende og sist myndighetenes og politikernes ansvar å definere hvilken helsetjeneste vi skal ha, og legge ansvarlige rammer for den. Det handler om å lytte til erfaringer, etterspørre tilbakemeldinger og gjøre nødvendige prioriteringer slik at oppdragene er mulige å nå.  Og at ledere må få handlingsrom til både å utøve ledelse og gjøre faglige vurderinger i samarbeid med ansatte. I en tid der helsetjenesten skal ruste opp er dette viktigere enn noen gang.

Skal vi ta vare på pasientene, må vi også ta vare på de ansatte

Helsetjenesten må og skal ha et tilbud som sikrer god og likeverdig tilgang til helsehjelp når vi trenger den. Å få være en del av det arbeidet, og møte pasienter eller bidra til at kvaliteten i utredning og behandling er god, er både meningsfullt og givende. Og jeg blir stolt når jeg tenker over alt det gode arbeidet som gjøres for pasientene hver eneste dag, og hvor langt mine kolleger strekker seg for at vi skal få til dette sammen. Men vi kan ikke ta det for gitt. 

Ønsker vi som samfunn å bevare den sterke offentlige helsetjenesten vi har, må leger ønske å  jobbe i den, og vi må møte en arbeidsplass som prioriterer ansattes helse på lik linje med andre krav. Alt annet svekker pasientbehandlingen på kort og lang sikt. 

Det vi lærte for tre år siden gjelder fortsatt. Forsvarlighet og trygt arbeidsmiljø er forutsetninger for en trygg helsetjeneste.