Biologien alene er ikke nok

Børge Mathiassen etterlyser metodiske avklaringer i ADHD-debatten. Det er et legitimt og viktig anliggende. Samtidig opplever jeg at han leser mitt opprinnelige innlegg som et innlegg i en årsaksdebatt, mens mitt hovedanliggende var et annet.

Jeg argumenterte ikke mot at ADHD har biologiske eller genetiske komponenter. Jeg argumenterte heller ikke for at belastninger, traumer eller relasjonelle erfaringer alene kan forklare ADHD-vansker. Spørsmålet er ikke enten eller. Men hva som i en klinisk hverdag er den mest sannsynlige årsaksforklaringen ut fra den informasjon vi henter i møte med enkeltmenneske.

Mitt spørsmål var hva som skjer når menneskelig strev i stadig større grad forstås gjennom biologiske forklaringsmodeller, mens livshistorie, relasjoner og belastninger får mindre plass i utredning og behandling. Tester og spørreundersøkelser må alltid suppleres med å undersøke menneskets levde liv.

For snevert

Mathiassen påpeker at mange av belastningene mennesker med ADHD opplever, kan være konsekvenser av en underliggende sårbarhet snarere enn årsaker til symptomene. Det er et viktig poeng. Men jeg mener dette perspektivet blir for snevert dersom det samtidig reduserer betydningen av de erfaringene mennesker faktisk har levd gjennom.

For i klinisk arbeid er spørsmålet ikke bare hva som kom først. Spørsmålet er også hvordan erfaringene har påvirket utvikling, fungering, selvforståelse og psykisk helse.

Et barn med reguleringsvansker kan møte flere nederlag, mer kritikk, flere konflikter og større relasjonelle utfordringer enn andre barn. Disse erfaringene påvirker igjen mestringstro, selvfølelse, stressbelastning og videre utvikling. Belastningene blir dermed ikke bare årsaker eller bare konsekvenser. De blir en del av utviklingsforløpet.

Biologi og miljø er uløselig vevd sammen

Nettopp dette har vært et sentralt poeng innen utviklingspsykologi og utviklingspsykopatologi i flere tiår. Menneskelig utvikling forstås i økende grad som et kontinuerlig samspill mellom biologiske disposisjoner og erfaringer gjennom livsløpet.

Også nyere forskning innen epigenetikk peker i samme retning. Selv om genetiske disposisjoner utvilsomt spiller en viktig rolle, viser epigenetisk forskning hvordan erfaringer og miljøpåvirkninger kan påvirke genuttrykk og biologiske prosesser gjennom livet. Poenget er ikke at miljøet erstatter biologien, men at biologiske og miljømessige prosesser er uløselig vevd inn i hverandre.

Sett i lys av denne forskningen fremstår skillet mellom «underliggende biologisk sårbarhet» og «levd erfaring» mindre tydelig enn det ofte gjør i den offentlige debatten. Biologien utvikler seg ikke uavhengig av erfaringene våre. Erfaringene blir en del av biologien.

Jeg er enig med Mathiassen i at vi må skille mellom forklaringer på individuell variasjon og forklaringer på endringer i forekomst på befolkningsnivå. Geoffrey Roses klassiske skille mellom «causes of cases» og «causes of incidence» er viktig.

Men dette var heller ikke hovedtemaet i mitt innlegg.

Konsentrasjonsvansker har blitt allemannseie

Mitt anliggende var hvordan vi møter enkeltmennesket i klinikken. Hvilke spørsmål vi stiller. Hvilke forklaringsmodeller vi legger mest vekt på. Og om vi i vår iver etter å identifisere symptomer og diagnoser risikerer å miste noe av mennesket av syne.

Arvbarhetstall gir viktig kunnskap om variasjon i en befolkning. Men de kan ikke fortelle oss hvilken betydning erfaringene har hatt for den enkelte pasient. De kan ikke beskrive konsekvensene av å vokse opp med gjentatte nederlag, langvarig stress, utenforskap eller relasjonelle belastninger. Og de kan ikke erstatte den kliniske oppgaven med å forstå hvordan et menneskes vansker har utviklet seg over tid. I dagens samfunn har konsentrasjonsvansker blitt allemannseie, «alle» merker disse endringene. Vi hører fra skolene, helt fra barneskole til universiteter, om dramatiske endringer siste tiår i forhold til elevers evne til å fokusere og konsentrere seg over tid. Når slike endringer skjer raskt, er det neppe genetikken som har endret seg i befolkningen, men noe rundt oss.

Derfor står jeg fortsatt ved konklusjonen i mitt opprinnelige innlegg. Det viktigste verktøyet vi har som psykologer og leger er fortsatt samtalen. Ikke fordi samtalen kan erstatte biologisk kunnskap, men fordi biologisk kunnskap alene aldri kan erstatte forståelsen av et levd liv.

Ingen oppgitte interessekonflikter