LIKHET FOR LOVEN: Selvsagt skal straffeloven slå ned på straffbare handlinger, men dette må gjelde begge kjønn og også omfatte handlinger som det i dag er straffefrihet for, som for eksempel samværssabotasje, skriver Eivind Meland. Foto: Colourbox
LIKHET FOR LOVEN: Selvsagt skal straffeloven slå ned på straffbare handlinger, men dette må gjelde begge kjønn og også omfatte handlinger som det i dag er straffefrihet for, som for eksempel samværssabotasje, skriver Eivind Meland. Foto: Colourbox

Vold i parforhold er ikke et kvinnehelseproblem

Aktører på dette feltet trenger et kjønnsinkluderende perspektiv hvor menn og kvinner behandles som likeverdige og moralsk ansvarlige.

Publisert
Eivind Meland
Eivind Meland

For snart ett år siden publiserte Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress (NKVTS) sin rapport “Omfang av vold og overgrep i den norske befolkningen”. 

Rapporten viser at 13 prosent av kvinnene og 36 prosent av mennene har vært utsatt for alvorlig fysisk vold etter fylte 18 år. Alvorlig fysisk vold fra partner har lavere forekomst, men er langt hyppigere for kvinner enn for menn. Mindre alvorlig fysisk partnervold forekommer oftere, og er oftere rettet mot menn enn kvinner. Alvorlig partnervold har økt siden den forrige rapporten i 2014, mens mindre alvorlig partnervold er redusert. Psykisk vold i betydningen kontrollerende tvang fra partner er hyppig forekommende og rimelig likefordelt mellom kjønnene. I rapportens konklusjon mener forfatterne at innsatsen må rettes mot sårbare grupper, blant annet kvinner. Førsteforfatter på rapporten har nylig publisert en kronikk i Legetidsskriftet der det hevdes at de mest helseskadelige formene for vold er rettet mot kvinner, og derfor “må det sees på som et kvinnehelseproblem”.

Mangler ved et kjønnet perspektiv

Et kjønnet perspektiv, der menn alltid fremstilles som overgripere, bidrar til konflikt og polarisering.

Hvis vi ser på de absolutte tall for forekomst, er dette rett og slett usant. Kan det også være slik at denne kjønnede måten å se på volds- og partnervoldsproblemet på representerer et dysfunksjonelt utgangspunkt som hemmer effektiv innsats mot og forebyggelse av vold i familier og i samfunnet som helhet? Det har jeg ikke noe entydig svar på, men vil peke på noen mangler ved det kjønnede perspektivet og beskrive hvordan nye tilnærmingsmåter med kjønnsinkluderende innsats vinner frem fordi det er mer effektivt enn tradisjonelle kjønnssegregerende tilnærminger.

NKVTS bruker WHOs definisjoner av vold. Herunder hører psykisk vold, som i rapporten er undersøkt med mål på tvangsmessig kontroll av partner. I en ikke-representativ spørreundersøkelse blant over 3000 fedre i Norden fordelte voldsformene seg med psykologisk (85 prosent), finansiell (43 prosent), fysisk (35 prosent) og digital (18 prosent). Den psykiske volden har mange former, blant annet nedsettende karakteristikker, falske anklager, samværssabotasje og foreldrefiendtliggjøring. Disse voldsformene er ikke undersøkt av NKVTS. Det å urettmessig nektes omgang med egne barn etter en skilsmisse, representerer en form for vold med minst like stort skadepotensiale som grov fysisk vold. Det rammer menn oftere enn kvinner fordi mødre oftere får tilkjent eller tiltar seg hovedomsorgen for barna. Alvorlig vold mot egne barn forekommer like hyppig blant mødre som fedre ifølge en rapport fra Kripos. Vold er derfor et allmennmenneskelig sosialt- og helseproblem.

Ny retning

Det kjønnede perspektivet på familievold har nærmest vært enerådende i Norge siden kvinnebevegelsen på 1970-tallet betimelig og rettmessig løftet volden mot kvinner i familier fram i det offentlige lys. I løpet av det siste tiåret er det, spesielt i utviklingsland hvor familievold og fastlåste kjønnsroller er hyppig forekommende, vokst fram kjønnsinkluderende innsats der menn og kvinner kommer sammen og i dialog drøfter ulike syn på maskulinitet og femininitet med det siktemål å utvikle gjensidig praksis og rolleforventninger som er konfliktforebyggende og familievennlig. Slike tiltak vinner terreng fordi de er mer effektive. Også i Norge er det en gryende interesse for dette, og i Finland er det en utbredt arbeidsmetode ved krisesentre

En voksende minoritet menn i vårt samfunn opplever utenforskap i utdanning, arbeid og samliv. Vi trenger ikke stor innlevelsesevne for å forstå at et kjønnet perspektiv, der menn alltid fremstilles som overgripere, bidrar til ytterligere konflikt og polarisering. Likestilling må bety at menn og kvinner behandles som likeverdige. Det har de tatt konsekvensen av i land og stater som fjerner konfliktskapende elementer i sin familielovgivning. I stedet for lovregler som oppnevner en A-forelder med hovedomsorg og en B-forelder med samværsrett etter skilsmisse, får foreldrene lik myndighet i omsorg for barna. Slike lovreformer reduserer partnervold og vold mot barn. Norske politikere vil få mulighet til å endre vår lovgivning tilsvarende i løpet av 2024.

For meg er det et paradoks at NKVTS opprettholder en kjønnsdiskriminerende forskningsformidling og endatil finansierer formidling som skal få oss til å tro at likestilt foreldreskap representerer en trussel mot voldsutsatte kvinner og barn. Aktører på dette feltet trenger et kjønnsinkluderende perspektiv hvor menn og kvinner behandles som likeverdige og moralsk ansvarlige. Selvsagt skal straffeloven slå ned på straffbare handlinger, men dette må gjelde begge kjønn og også omfatte handlinger som det i dag er straffefrihet for, som for eksempel samværssabotasje.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS