Vi er ikke ferdige med å bygge dette landet

Når du går forbi den gamle hovedbygningen på Haukeland universitetssjukehus, møter du Gustav Vigelands bronseskulptur «Tiggerne». To nakne, utmagrede skikkelser preget av tidens tann. De står der som et symbol på den slitte kroppen. For mange symboliserer de kanskje det offentlige bildet av alderdommen: Hjelpeløs, sårbar og mottakende.

Men som bakgrunn for debatten om eldreomsorg, tar bildet feil. Eller rettere sagt: Vi tolker det feil. Det vi ser er det slitte hylsteret. Det vi ikke ser, er den intellektuelle kapitalen og kraften som bor på innsiden.

Fra glanset markedsføring til virkelighetens intelligensia

Etter 40 år i internasjonal markedsføring har jeg solgt mange glansbilder. De siste ti årene har jeg jobbet i eldreomsorgen og psykiatrien, og der har jeg møtt en helt annen virkelighet. I møte med de eldste i Bergen har jeg ikke møtt passive mottakere av pleie. Jeg har møtt samfunnets intelligensia.

Bak rynker og sviktende fysikk sitter det mennesker med en levende refleksjonsevne, dyp livskunnskap og et intellekt som er fullt på høyde med hvilken som helst annen aldersgruppe. Likevel behandler samfunnet ofte de eldre som om hjernen går ut på dato samtidig som pensjonsalderen inntreffer. Det er ikke bare respektløst – det er et enormt sløseri med ressurser.

De eldre som samfunnsbyggere – også i dag

Min påstand er klar: De eldre er viktige personer som fremdeles har krefter og vilje til å utvikle dette landet videre. De har vært med på å bygge opp velferdsstaten vår, og de sitter på nøkkelen til hvordan vi skal bevare den.

I dagens samfunn diskuterer vi eldreomsorg som om det er en ren utgiftspost, en «eldrebølge» som truer med å skylle over oss. Vi glemmer at denne gruppen besitter en erfaringskompetanse som yngre generasjoner bruker tiår på å tilegne seg. En slitt kropp betyr ikke et redusert sinn. De eldre har fortsatt en motor som går, tanker som utfordrer, og en stemme som må lyttes til hvis vi skal løse morgendagens utfordringer.

Kravet om verdighet og plass ved bordet

Når kroppen svikter, krever den pleie. Det er en menneskerett. Men sinnet krever noe helt annet: Det krever respekt, verdighet og en plass ved bordet. Vi må slutte å snakke til og om de eldre som om de er brikker i et omsorgsregnskap. Vi må begynne å snakke med dem som de ressursene de faktisk er.

Vigelands tiggere på Haukeland minner oss om at vi alle blir sårbare til slutt. Men sårbarhet er ikke det samme som tap av verdi. Det er på tide å anerkjenne at de eldre i Bergen og resten av landet ikke tigger om almisser eller medlidenhet. De krever – og fortjener – den respekten som gjør at de kan fortsette å bidra til samfunnet de har brukt et helt liv på å skape.

Ingen oppgitte interessekonflikter