Reformen som river ned det som fungerer

Det ble publisert et høringsnotat om ny tannhelselov 19. oktober 2026. Det foreslår å bygge om den tjenesten som gjennom de siste førti årene har gitt Norge en av verdens beste munnhelse. I februar i år ble det av forskere ved Universitetet i Oslo dokumentert at behovet for reparativ behandling siden 2004 nesten er halvert. Med andre ord: det systemet vi har i dag er ikke et system i krise. Det er et system som absolutt kan, og bør, forbedres, men ikke fullstendig rives ned.

Feil forvaltningsnivå

Ansvaret legges til fylkeskommunen, som driver videregående skole, samferdsel og kultur, og som ikke er koblet til fastlegene eller sykehusene. Tannhelseutvalgets flertall anbefalte kommunene og helseforetakene. Regjeringen valgte fylkeskommunen. Samhandlingen mellom de ulike instansene vil derfor bli utfordrende.

Sykehusene får oppgaver de ikke kan løse

Fire Helfo-ordninger flyttes til helseforetakene. Infeksjonsforebyggende behandling alene utgjør 157 millioner kroner i året. Det er pasienter som skal ha hjerteklaffoperasjon, strålebehandling eller transplantasjon, og som må ha munnen sanert for infeksjon først. De har også rett til rehabilitering etterpå, ofte kostbar behandling.  De fleste sykehus har ingen tannklinikk, og finansieringssystemet har få eller ingen satser for tannbehandling. Høringsnotatet skriver selv, i punkt 6.4.3, at helseforetakene i dag sender disse pasientene til private fordi helseforetakene ikke tar ansvar for dette.

Universitetene står uten pasientgrunnlag

845 studenter lærer ved å behandle pasienter. Høringsnotatet flytter finansieringen for en vesentlig del av dem til helseforetakene, uten noen mekanisme som sikrer at de fortsatt kommer til lærestedene. Spesialistutdanningen settes på vent til reformen er ferdig.

Prioritering etter fødselsår

Tanken bak den nye reformen er å bygge opp en tjeneste hvor man prioriterer etter fødselsår, hvor man starter med 29-åringene og deretter går oppover, ett årskull av gangen. Dette vil innebære at en 55-åring med en alvorlig tannkjøttsykdom må vente til sitt årskull står for tur, og vil altså bli taperen i et slikt system, mens staten prioriterer friske 29-åringer som ville gått til tannlegen uansett. Som dette enkle tilfellet viser, vil dette treffe feil og ikke hjelpe dem som reformen sier den er for, og de som trenger hjelp aller mest.

De som har hjelp i dag, risikerer å miste den

I punkt 15.6 har departementet vurdert å avvikle hele folketrygdens stønad til tannbehandling, 3,5 milliarder kroner, og rettighetene til psykisk utviklingshemmede, rusavhengige og folk med hjemmesykepleie. For å få reformen raskere ut. Det anbefales ikke «i denne omgang». Men det er ikke satt av en krone i 2027.

Det som er prøvd, nevnes ikke

Buskerud fylkeskommune gjennomførte fra 2006 til 2009 fritt tannhelsevalg for eldre og pleietrengende i Hallingdal. Dekningen gikk fra 32 til 68 prosent på tre år. Prosjektet ble evaluert, premiert og videreført. Det er Norges eneste dokumenterte forsøk med modellen. Høringsnotatet omtaler det ikke.

Slik jeg ser det finnes det et alternativ som er bedre og gjennomførbart, men likevel ikke mindre ambisiøst enn det som er fremlagt.

En slik løsning kan se slik ut:

• Én lovfestet gratis tannhelseundersøkelse i året for alle voksne, uavhengig av om dette skjer offentlig eller privat. Dette kan innføres allerede i 2027.

• En inntektsbasert ordning i Helfo for dem som ikke har råd til tannbehandling. Automatisk, uten søknad. Også dette kan innføres i 2027.

• Styrke satsene for de som er syke og trenger det mest.

• Gi universitetene og kompetansesentrene plass i spesialisthelsetjenesten, slik at pasientene havner der det er kapasitet.

Kostnaden for dette vil være 5 milliarder, ikke 9, og det vil ta 2 år å få utrullet, ikke 15.

Med dette alternativet mister ingen det de har i dag. Det er en ordning som gjør at pasientene opplever å bli hørt og sett, ikke prioritert eller nedprioritert bare på grunn av et fødselsår.