Vi trenger både spesialisering og tverrfaglighet

Hva skjer når en profesjon gis nye spesialisttitler, karriereløp og formell anerkjennelse i et fagfelt som er bygget opp nettopp gjennom samarbeid mellom flere profesjoner?

Regjeringen ønsker å styrke sykepleiernes kompetanse gjennom offentlig spesialistgodkjenning innen åtte fagområder. Ett av disse er psykisk helse, rus og avhengighet. Ambisjonen er god. Norsk helsetjeneste trenger høy kompetanse, tydelige karriereveier og tiltak som bidrar til å rekruttere og beholde kvalifiserte fagfolk. Likevel reiser forslaget et viktig spørsmål: Hva skjer når en profesjon gis nye spesialisttitler, karriereløp og formell anerkjennelse i et fagfelt som er bygget opp nettopp gjennom samarbeid mellom flere profesjoner? 

Dette spørsmålet er særlig viktig innen fagfeltet psykisk helse, rus og avhengighet.

Flere utfordringer

Gjennom flere tiår har det vært bred enighet om at mennesker med psykisk helse- og rusutfordringer sjelden trenger hjelp fra én profesjon alene. Deres utfordringer er ofte knyttet til psykisk helse, somatisk helse, økonomi, bolig, arbeid, familieforhold og sosial deltakelse. Derfor har Norge utviklet et fagfelt som skiller seg fra andre medisinske spesialområder. Psykisk helse-, rus- og avhengighetsfeltet er bygget opp som et tverrfaglig praksis- og kunnskapsfelt, der sykepleiere arbeider sammen med sosionomer, vernepleiere, ergoterapeuter, psykologer, leger og andre profesjoner. Denne tverrfaglige innretningen gjenspeiles både i tjenestene og innen høyere utdanning.

Det er lett å støtte målet om å anerkjenne sykepleieres spesialiserte kompetanse. Problemet oppstår dersom virkemiddelet samtidig bidrar til å svekke den tverrfagligheten som feltet er avhengig av. En offentlig spesialistgodkjenning er mer enn en tittel. Den signaliserer hvilke typer kompetanse samfunnet verdsetter. Den påvirker utdanningsvalg, arbeidsgiveres prioriteringer og hvordan fremtidige karriereløp utformes. Hvis én utdanningsvei gir tilgang til spesialiststatus, mens andre utdanningsløp ikke gjør det, vil dette påvirke hvilke valg fagfolk tar. Det er ikke vanskelig å se for seg at flere sykepleiere vil velge profesjonsspesifikke løp dersom disse gir adgang til en beskyttet spesialisttittel. Konsekvensen kan bli at færre deltar i de tverrfaglige utdanningene som i dag fungerer som viktige møteplasser mellom profesjoner. Det ville være paradoksalt. Departementet fremhever selv at spesialistordningen skal bidra til bedre teamarbeid og tverrfaglig samarbeid. Men dersom ordningen samtidig fører til at utdanningene blir mer profesjonsoppdelte, kan resultatet bli det motsatte av det man ønsker å oppnå.

Psykisk helse- og rustjenester bygger på en kombinasjon av helsefaglig og sosialfaglig kompetanse. Mange av utfordringene brukerne står overfor lar seg ikke løse gjennom «behandling» alene. Bolig, aktivitet, arbeid, økonomi, nettverk og samfunnsdeltakelse er ofte avgjørende for bedring og livskvalitet. I slike spørsmål har sosialfaglige profesjoner sentrale bidrag. Derfor bør vi stille et grunnleggende spørsmål: Hva slags signal sender det dersom staten etablerer nye spesialistordninger for én profesjon, uten samtidig å diskutere hvordan kompetanseutvikling og karriereløp skal ivaretas for andre profesjoner i det samme tjenestefeltet? Risikoen er ikke først og fremst at én profesjon blir sterkere. Risikoen er at balansen mellom profesjonene gradvis forskyves.

Skrinlegg planer om spesialistgodkjenning

For personene det angår er det ikke viktig hvem som har den mest prestisjefylte tittelen. Det viktige er om tjenestene evner å tilby helhetlig hjelp. Mennesker med sammensatte utfordringer trenger fagfolk som kan samarbeide på tvers av profesjonsgrenser og forstå hverandres perspektiver. Derfor bør myndighetene være varsomme med reformer som kan svekke nettopp disse kvalitetene. 

Vi mener ikke at planene om spesialistgodkjenning bør skrinlegges. Sykepleieres kompetanse fortjener anerkjennelse, og det er gode grunner til å utvikle nasjonale spesialistordninger. Men innen fagområdet psykisk helse, rus og avhengighet må ordningen utformes slik at den bygger videre på den tverrfaglige tradisjonen som allerede finnes. Tverrfaglige videre- og/eller masterutdanninger bør kunne være relevante kvalifiseringsveier. Og konsekvensene for utdanninger, tjenesteutvikling og profesjonssamarbeid bør utredes grundigere før ordningen innføres.

Debatten bør derfor ikke handle om vi skal velge mellom spesialisering og tverrfaglighet. Vi trenger begge deler. Utfordringen er å utvikle spesialistordninger som styrker fagkompetansen uten samtidig å bygge ned de tverrfaglige strukturene som gjør kompetansen virksom. Hvis målet er bedre tjenester for mennesker med psykisk helse-, rus- og avhengighetsutfordringer, må nettopp dette være den viktigste målestokken.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Marit Helene Hem, professor, Fakultet for helsevitenskap, VID – korresponderende forfatter

Anne Cathrine Holm Furuheim, studieleder/programansvarlig, Fakultet for helsevitenskap, VID

Karen Synne Groven, konstituert dekan, Fakultet for helsevitenskap, VID

Mona-Irén Hauge, dekan, Fakultet for sosialvitenskap, VID

Birgit Hegge, førstelektor, Fakultet for helsevitenskap, VID

Kari-Anne Hoel, instituttleder, Fakultet for helsevitenskap, VID

Ingvild Synnøve Huse, førstelektor, Fakultet for sosialvitenskap, VID

Nina Kaarina Kilkku, professor, Fakultet for helsevitenskap, VID

Turid Misje, førsteamanuensis, Fakultet for sosialvitenskap, VID

Kjersti Grosvold Maudal, førstelektor, Fakultet for sosialvitenskap, VID