Reell valgfrihet for pasienter?

Da helseminister Jan Christian Vestre presenterte sin helsereform og varslet «Fritt sykehusvalg 2.0», eller "rett til valg av behandlingssted", som er dagens mer korrekte uttrykk, markerte han et viktig veiskille i norsk helsepolitikk. Mens debatten i mange år har vært preget av ideologiske skyttergraver om offentlig versus privat drift, flytter Vestre oppmerksomheten tilbake dit den hører hjemme: til pasientene.

For det fortjener han ros.

Når helseministeren snakker om kortere ventetider, bedre pasientforløp og bedre utnyttelse av den samlede kapasiteten i helsetjenesten, adresserer han noen av de største utfordringene norsk helsevesen står overfor. Men dersom reformen skal lykkes, må regjeringen være villig til å utfordre flere etablerte sannheter.

Valgfriheten eksisterer – men få vet hvordan den brukes

Det er et betydelig gap mellom de politiske ambisjonene og virkeligheten pasientene møter.

I teorien har norske pasienter stor valgfrihet. I praksis er det langt vanskeligere.

Selv helsepolitiske eksperter kan ha problemer med å orientere seg i et landskap med skiftende ord og uttrykk, «rett til valg av behandlingssted», avtalespesialister, private avtaleinstitusjoner og regionale avtalestrukturer. Da er det ikke overraskende at mange pasienter opplever systemet som uoversiktlig. Informasjonen om behandlingssteder og ventetider på Helsenorge.no er mer egnet til forvirring enn opplysning.

Begrepet «rett til valg av behandlingssted» er et godt eksempel. Det er administrativt korrekt, men intuitivt lite forståelig.

Vanlige mennesker tenker ikke i behandlingssteder. De tenker i sykehus, spesialister og behandling. Dersom regjeringen ønsker at flere pasienter skal ta aktive valg, må språket og systemene utformes på pasientenes premisser – ikke på forvaltningens.

Fastlegene kan ikke være helsevesenets reisebyrå

En av de største svakhetene ved dagens ordning er hvem som har ansvar for informasjonen. Hvordan går pasienten frem for å velge sted?

I dag forventes fastlegene å orientere pasientene om hvor de kan få raskest behandling. Det  er verken realistisk eller hensiktsmessig.

Fastlegene skal holde oversikt over hele medisinfaget. Samtidig forventes de å følge med på et kontinuerlig skiftende landskap av ventetider, anbud, avtaler og kapasitet ved behandlingssteder i landets helseregioner.

Det er en umulig oppgave.

Resultatet er ofte at pasientene henvises til nærmeste offentlige sykehus, uten at de får informasjon om andre alternativer som kunne gitt raskere behandling. Det er ikke fastlegene som bør forvalte denne informasjonen.

Den som vurderer rettighetene må også opplyse om valgene

Hvis regjeringen ønsker reell valgfrihet, må informasjonsansvaret flyttes.

Den naturlige løsningen er at plikten til å informere pasienten legges til den instansen som avgjør om pasienten har rett til offentlig helsehjelp. I dag skjer disse rettighetsvurderingene stadig oftere ved offentlige sykehus, mens de tidligere inkluderte avtalespesialister og alle sykehus med offentlig avtale.

Når sykehusene vurderer pasientens rettigheter, bør de samtidig være forpliktet til å informere om hvilke behandlingssteder som kan tilby behandlingen, hvilke ventetider som gjelder, og hvilke valgmuligheter pasienten faktisk har.

Det ville gi pasientene et langt bedre beslutningsgrunnlag enn dagens ordning.

Enda bedre: Gi makten tilbake til pasienten

På lengre sikt bør vi være enda mer ambisiøse.

Den beste løsningen er at pasienten selv – eller spesialister med en bevilget offentlig avtale – får tilgang til oppdatert og relevant informasjon slik at valgene kan tas nærmest mulig pasienten.

Det er spesialistene som kjenner behandlingskapasiteten, ventetidene og kvaliteten i de ulike tilbudene. Det er også pasienten som må leve med konsekvensene av valget.

Da er det naturlig at beslutningene tas der kompetansen og behovene møtes.

Vestre fortjener ros – men nå må han gå hele veien

Det mest interessante ved Vestres helsereform er at den utfordrer et gammelt politisk tankesett.

I mange år har helsepolitikken vært dominert av spørsmål om organisering, eierskap og forvaltningsgrenser. Vestre snakker i stedet om pasientforløp, kapasitet og resultater. Det er et viktig skifte.

Når han sier at pasientene ikke skal måtte tenke på om hjelpen kommer fra kommune eller sykehus, peker han på et grunnleggende prinsipp som bør gjelde for hele helsetjenesten.

Pasientene skal ikke måtte navigere i helsebyråkratiet. De skal få behandling.

Derfor er det positivt at helseministeren vil styrke fritt sykehusvalg og bruke hele den offentlig finansierte behandlingskapasiteten. Men skal reformen lykkes, må den gjøre valgfriheten reell. Pasientene trenger oppdatert informasjon, enkle valg og rask tilgang til behandling.

For den som står på venteliste for en operasjon eller en spesialistvurdering, er spørsmålet sjelden hvordan tjenesten er organisert. Det avgjørende er kvaliteten på behandlingen, hvor trygg den er, og hvor lenge man må vente.

Pasienten spør: Hvor kan jeg få behandling raskest og tryggest?

Derfor er det viktig når Vestre slår fast at private og ideelle aktører med offentlig avtale skal være en integrert del av den felles helsetjenesten. Det handler om å bruke ressursene som fellesskapet allerede finansierer. Incentivet om økonomiske bonusordninger for sykehus som behandler flere pasienter er sikkert smart, dersom det omfatter alle som bedriver helsehjelp for det offentlige, ikke bare de statseide sykehusene.

Dersom målet er å få ned ventetidene, bør all tilgjengelig kapasitet tas i bruk, uavhengig av om den offentlige tjenesten befinner seg innenfor eller utenfor en offentlig eller privateid bygning.

Til syvende og sist er ikke det viktigste hvem som eier bygningen behandlingen skjer i. Det viktigste er at pasienten får hjelpen når behovet er der.

Hvis Vestre klarer å levere det, kan «Fritt sykehusvalg 2.0» bli en av de viktigste pasientreformene på mange år.

Interesseerklæring: Mads H. S. Moxness er spesialist i øre-nese-hals-sykdommer (ØNH-kirurg) ved Aleris Solsiden. Han behandler pasienter gjennom offentlige avtaler (anbud), samt private og forsikringsfinansierte behandlingsforløp. Han er også leder i Norsk Dagkirurgisk Forening (NORDAF) og medlem av sentralstyret i International Association for Ambulatory Surgery (IAAS). Synspunktene i denne artikkelen er forfatterens egne. Lesere gjøres oppmerksom på at forfatterens arbeid omfatter både offentlig finansiert og privat spesialisthelsetjeneste.