Persontilpasset behandling – et uutnyttet potensial i rus- og avhengighetsfeltet

Rus- og avhengighetslidelser er blant våre mest komplekse lidelser, men behandles ofte som om én løsning passer for alle. Skal vi redusere lidelse, tilbakefall og samfunnskostnader, må vi fylle det forslitte begrepet persontilpasset behandling med et reelt faglig innhold.

En vanlig, sammensatt og underbehandlet lidelse Til tross for høy forekomst er rus- og avhengighetslidelser underbehandlet. Særlig gjelder dette alkoholbrukslidelser, hvor kun 7 prosent får behandling[1]. Mange som søker behandling opplever heller ikke god nok effekt. Tilbakefall er vanlig, og mange går gjennom flere forløp uten varig bedring. Det betyr ikke at behandling ikke virker, men at vi ikke har nok kunnskap om vi gir riktig behandling – til riktig pasient – til riktig tidspunkt.

Behov for tilpasset behandling 

Vi gir i dag behandling på flere nivåer og har tilgjengelige evidensbaserte metoder som motiverende intervju, kognitiv atferdsterapi og medikamentell behandling. Forskning viser at terapimetoder har relativt lik gjennomsnittseffekt. Det betyr ikke at metodevalg er uviktig: Effekten varierer mellom pasienter og avhenger av hvem de er, når behandlingen gis og hvordan. Derfor er persontilpasning avgjørende.

Mens metodeutviklingen har kommet langt, henger organiseringen etter. Heller enn å utvikle stadig nye behandlingsformer, vil større effekt ligge i å gi pasienten rett behandling til rett tid, med riktig intensitet og på rett nivå. I tillegg må man systematisk evaluere progresjonen. Kunstig intelligens gir oss noen nye muligheter og kan spille en viktig rolle i å utvikle beslutningsverktøy som støtter persontilpasning.

Trinnvis og nivåtilpasset behandling 

Fremtidens rus- og avhengighetsbehandling kan organiseres i ulike modeller:

1. Trinnvis behandling, hvor alle starter med lavintensiv behandling, som først intensiveres ved manglende effekt. Eksempelvis lavterskeltilbud i kommunen, kombinert med digital oppfølging og systematisk kartlegging. Ved manglende fremgang økes intensiteten til poliklinikk, integrert behandling av komorbiditet eller døgnbehandling.
2. Nivåtilpasset behandling, der intensitet og type behandling tilpasses allerede fra start, basert på risikoprofil, funksjonsnivå og tidligere behandlingshistorikk.

Begge modellene har sin plass. Fellesnevneren er systematisk observasjon av behandlingseffekt og tydelige beslutningspunkter for når og hvordan man justerer kursen. Vi har kompetansen og fagmiljøene, men mangler et system der innholdet i trinnene er tydelig definert, med sømløse overganger mellom nivåer.

Persontilpasset behandling prøves ut i flere land, blant annet i Finland, som har innført trinnvis behandling for rus- og psykiske lidelser. Resultatene er lovende. Der brukes beslutningsverktøyet Finnish Therapy Navigator for å hjelpe pasient og behandler til å ta bedre behandlingsvalg[2].

Hva betyr persontilpasning i praksis? 

Persontilpasset behandling har tre innfallsvinkler[3]:

1. Metoden for persontilpasning: Klinisk erfaring er viktig, men rent skjønn gir dårlig treffsikkerhet. Strukturerte, statistiske verktøy har potensial til å bidra til bedre behandlingseffekt.
2. Hva som tilpasses: behandlingsmetode, intensitet, varighet, eller hvordan behandlingen gis.
3. Tidspunktet for tilpasning: før, under, eller etter behandling.

Forskning viser at behandlingseffekten kan økes med 8–12 prosent ved persontilpasset behandling[4]. Dette høres beskjedent ut, men betyr i praksis at 3000-4000 flere pasienter enn i dag kan nå sine behandlingsmål.

Hva må til 

Vi kartlegger og registrerer mye, men bruker data lite aktivt til å styre behandlingen. Justeringer må i større grad baseres på faktisk respons.

Skal persontilpasset behandling bli realitet, kan ikke ansvaret overlates til enkeltklinikker og lokale pilotprosjekter. Det trengs nasjonale føringer, felles rammeverk og beslutningsverktøy som støtter systematisk kartlegging og behandlingsjustering. I dag gjør manglende persontilpasning at noen pasienter starter på for lavt behandlingsnivå, mens andre får mer omfattende tiltak enn nødvendig. Resultatet gir dårlig ressursbruk og at mange pasienter ikke får den behandlingen de har mest nytte av.

Det finnes allerede beslutningsverktøy som legger mer vekt på risiko, respons og endring over tid enn på diagnose alene. Vi trenger nasjonale føringer for å:

• stille minimumskrav til kartlegging og overvåking av pasientforløp 
• anbefale prinsipper for nivåtilpasning og beslutningsstøtte 
• sikre finansiering som belønner riktig nivå og intensitet 
• utvikle bedre behandlingsregistre som muliggjør aktiv bruk av forskningsdata

Spørsmålet er ikke om vi har kunnskapen, men om det politiske miljøet vil gi rus- og avhengighetsfeltet de strukturelle og økonomiske rammene som trengs for å bruke den. Uten klare føringer vil persontilpasning forbli en faglig ambisjon, ikke en realitet.

Ingen oppgitte interessekonflikter 

[1] https://www.fhi.no/he/fr/folkehelserapporten/psykisk-helse/rusmiddellidelser/#alkoholbrukslidelser

[2] https://researchportal.helsinki.fi/files/244392111/Psychiatria_Fennica_2022_Saarni.pdf

[3] https://psycnet.apa.org/record/2021-81510-019

[4] Efficacy of personalized psychological interventions: a systematic review and meta-analysis