Staten er dømt for menneskerettsbrudd i psykiatrien. Nå må loven endres

En dom fra Borgarting lagmannsrett, omtalt av Likestillings- og diskrimineringsombudet, slår fast at staten har brutt Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 3 og 8 i en sak om tvangsmedisinering og isolasjon i psykisk helsevern. 

Det betyr at en norsk domstol har konstatert at en borger er blitt utsatt for behandling i strid med forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling, og i strid med retten til personlig integritet. Dette kan ikke reduseres til en «uheldig enkeltsak». 

Når staten bruker sin mest inngripende makt; frihetsberøvelse, tvangsmedisinering og isolasjon, så er det et absolutt krav at rettssikkerheten fungerer. Når lagmannsretten konkluderer med at rettssikkerhetsgarantiene sviktet, er det et systemansvar. 

Tre umiddelbare tiltak

Det holder ikke å si at lovverket i seg selv består. For dersom praksis innenfor lovens rammer fører til menneskerettsbrudd, er rammene enten for svake, for uklare eller kontrollmekanismene for lite uavhengige. Derfor trengs det mer enn administrative justeringer. Det trengs lovendring. 

Minst tre tiltak bør vurderes umiddelbart: 

For det første: Krav om forhåndsgodkjenning av tvangsmedisinering av en uavhengig domstol eller et reelt uavhengig organ – ikke bare intern faglig vurdering og etterfølgende klage. 

For det andre: Lovfestet rett til automatisk, hurtig og reell overprøving av isolasjonsvedtak, med streng dokumentasjonsplikt og tydelige tidsgrenser. 

For det tredje: En uavhengig klageinstans som står organisatorisk og faglig utenfor samme struktur som utøver tvangen. 

Stortinget må ta grep

I dag er det i praksis staten som både utøver tvangen og kontrollerer den. Det er en modell som fungerer dårlig når det gjelder dem med minst makt. 

Vi må også stille et mer grunnleggende spørsmål: Er terskelen for tvangsmedisinering høy nok? Eller har tvang i for stor grad blitt en systemløsning på kapasitetsmangel, tidspress og manglende alternativer? 

Det finnes ingen enkel løsning på psykiske kriser. Men det finnes en klar menneskerettslig forpliktelse: Inngrep i kropp og frihet skal være strengt nødvendige, forholdsmessige og omgitt av sterke rettssikkerhetsgarantier. Når en lagmannsrett finner at dette ikke var oppfylt, kan ikke svaret være stillhet. Stortinget bør nå be regjeringen legge frem en samlet gjennomgang av rettssikkerheten ved bruk av tvang i psykisk helsevern, inkludert forslag til lovendringer. Det bør også vurderes om pågående tvangsvedtak skal gjennomgås i lys av dommen.

Menneskerettigheter gjelder ikke bare når det er enkelt. De gjelder særlig når det er vanskelig. Et samfunn som aksepterer svake rettssikkerhetsgarantier for dem som er fratatt friheten, svekker rettsstaten for oss alle. 

Spørsmålet er ikke om denne saken er alvorlig. Spørsmålet er om vi tar konsekvensene av den.

Kronikkforfatteren er  er politiker, sitter i kommunestyret i Ålesund, er fylkesleder i Møre og Romsdal og nestleder i Ålesund SV. Det er ikke oppgitt interessekonflikter.