UBEHAG: Språket må også romme å snakke om lidelse og ikke bare i en diagnosebasert tilnærming. Og tåle ubehag som oppstår når lidelse kommer til uttrykk, skriver Øyvind Jank
UBEHAG: Språket må også romme å snakke om lidelse og ikke bare i en diagnosebasert tilnærming. Og tåle ubehag som oppstår når lidelse kommer til uttrykk, skriver Øyvind Jank

Hvorfor tåle ubehag?

Når følelsen av ubehag åpent imøtekommes blir det et verktøy for hjelper til å stå stødig i situasjonen.

Publisert Sist oppdatert

I noen situasjoner i psykisk helsevern møtes ubehag i form av oppførsel fra en person som krysser en grense for aksepterte normer. Det kan være adferd som utagering, knusing av gjenstander og degraderende språkbruk. Utagering, grove skjellsord er uttrykk for at den andre personen ikke klarer å kommunisere sine behov adekvat. Bak utagerende oppførsel ligger et budskap. Livshistorien til vedkommende har så mange destabiliserende livshendelser av traumatisk karakter, at oppførselen utad bryter med hva som ville vært konstruktiv samhandling. Som hjelper er det din oppgave å se ting i en helhet, noe den andre personen ikke gjør i øyeblikket. Første bud er at sikkerheten ivaretas, for begge parter. Situasjonen må bringes ned på et plan hvor kommunikasjon i form av ord tar sted. Hvilken tilnærming bruker du i møte med grenseoverskridende adferd?

Katie Eriksson (1995, s. 60) skriver: «Ser man lidelsen som en naturlig del af mennesket, er lidelsen også en del av sundheden». De ytre fysiske rammene er begrenset (for en person i behandling i tvungent psykisk helsevern), det samme er friheten. Lidelse kommer tydelig til uttrykk i situasjoner som kan oppstå under slike forhold, som også kan ses som adferd hvor personen kjenner seg utrygg. Det finnes ingen annen vei ut subjektivt sett for personen i øyeblikket, og frustrasjon bygges opp til eskalerende adferd. De lempelige midlene som hjelpere anvender kan være alt som når inn til personen i det aktuelle øyeblikk, og skaper balanse i form av at det er mulig å kommunisere på en konstruktiv måte. Og avverge ytterligere grenseoverskridende adferd. Når en utagerende situasjon er brakt ned til et nivå hvor samtale er mulig, er det akkurat der hvor endring og vekst starter.

Lys og skygge

Byung Chul-Han (2023, s. 38) skriver: «Light and shadow, brightness and darkness, are not mutually exclusive». Ingen mennesker har bare egenskaper som enten er det ene eller det andre. Ingen fenomener og hendelser er heller bare positive eller bare negative. Som hjelper må du ha en klar bevissthet rundt hvilke faktorer rundt en person som kan skape ekstreme situasjoner. Og hva som bidrar til selvinnsikt og vekst. Du har en viss kunnskap om personen sin bakgrunn og livssituasjon. Visshet om at ting kan bli annerledes når forholdene har roet seg og tid er passert. Du vet hvordan oppførselen til den andre kan være under mer stabiliserte forhold. Du kjenner til de oppbyggende og gode egenskapene som personen samtidig har, og som også er inni vedkommende et sted under utageringer, sinne og lidelse, og ikke kommer til syne i øyeblikket. Å tenke fremover og være tilstede i ubehaget som slike situasjoner frembringer, krever mye av hjelper. Hvordan reagerer du som hjelper og menneske når grenser krysses i så stor grad at kontrakten med samfunnet og oppførsel i mellommenneskelige forhold brytes?

Når situasjonen er brakt ned til verbal kommunikasjon må hjelper tåle ubehaget som oppstår underveis. Kjenne etter hva som er årsaken til ubehaget, ligger følelsen i selve den sosiale situasjonen? Er det noe i deg selv som berøres? Følelsen er forbigående og forteller at noe står på spill eller er truet. Ubehag kan ses som en måte å opprettholde sosial orden på fordi følelsen igangsetter umiddelbar refleksjon. Noe vesentlig i mellommenneskelige forhold er truet og må gjenopprettes. Når følelsen av ubehag åpent imøtekommes blir det et verktøy for hjelper til å stå stødig i situasjonen. Det samme gjelder for den andre personen som ikke avvises i sitt lidelsesuttrykk. Hjelper deler på den måten vissheten om at fremover i tid finnes et positivt adferdsmønster hvor alle hendelser, de gode og vonde, integreres for personen. Eriksson (1995, s. 51) hevder at nåtidens mennesker mangler et språk for lidelsen, at lidelse er blitt redusert til sykdomsterminologi. Språket må også romme å snakke om lidelse og ikke bare i en diagnosebasert tilnærming. Og tåle ubehag som oppstår når lidelse kommer til uttrykk. Er det noe i samfunnet i dag som gjør at mennesker mangler et språk for lidelse?

Ingen oppgitte interessekonflikter

 

 

Powered by Labrador CMS