Simulering i helsetjenesten må betraktes som infrastruktur

Hvert år investeres det milliarder av kroner i sykehusbygg, avansert medisinsk teknologi og utstyr. Samtidig vet vi at kvalitet og pasientsikkerhet ikke bare avhenger av fysisk infrastruktur, men også av kompetanse, teamarbeid og organisering. Simulering gjør det mulig å trene på kliniske situasjoner, teste arbeidsprosesser og avdekke risiko uten å utsette pasientene for fare. Likevel behandles simulering fortsatt som noe ekstra, som gjennomføres dersom tid og økonomi tillater det. Det er et paradoks. Ingen ville akseptert manglende vedlikehold av operasjonsstuer eller overvåkningsutstyr. Hvorfor har da ikke simulering den samme strategiske forankringen?

Den nylig publiserte Østergaard-deklarasjonen fra European Society of Anaesthesiology and Intensive Care (ESAIC) fastslår at simulering må betraktes som strategisk helseinfrastruktur og integreres i hele det profesjonelle livsløpet. Deklarasjonen understreker at simulering styrker teamarbeid, avdekker svakheter i systemer og arbeidsprosesser, identifiserer risiko og fremmer organisatorisk læring og kontinuerlig forbedring.

Signalet er tydelig også fra nasjonale myndigheter. I Tilleggsdokument til Oppdragsdokument 2026 til de regionale helseforetakene, blir simuleringsbaserte læringsaktiviteter løftet frem som en Pasientsikkerhetsindikator i spesialisthelsetjenesten. Dette understreker at simulering ikke lenger betraktes kun som en pedagogisk metode eller frivillig kompetansetiltak, men også som et virkemiddel for kvalitet, pasientsikkerhet og kontinuerlig forbedring.

Tre eksempler fra Stavanger universitetssjukehus (SUS)

Simulering for beredskap: Under covid-19-pandemien brukte vi simulering i kliniske omgivelser for å teste nye arbeidsprosesser. Svakheter i prosedyrer, logistikk og smittevern ble raskt identifisert og omgjort til forbedrede rutiner i en tid der læring måtte skje raskt.

Simulering for systemtesting: Ved innflytting i nytt sykehus ble simulering brukt systematisk til å teste pasientforløp, samhandling, logistikk og teknologi før de første pasientene ankom. Med støtte i ledelsen deltok over 3000 klinikere.  Funnene gjorde det mulig å avdekke uforutsette utfordringer og foreta nødvendige justeringer før oppstart.

Simulering for livslang læring: Ved simulering av postpartumblødning samler vi medarbeidere fra ulike profesjoner og erfaringsnivåer for å trene på en sjelden, men kritisk situasjon på tvers av seksjoner og fagfelt. Evalueringene viser at simuleringen gir økt trygghet, bedre samarbeid og styrket beredskap, med gevinster for både arbeidsmiljø og pasientbehandling.

Eksemplene viser hvordan simulering kan brukes til beredskap, systemtesting og kontinuerlig kompetanseutvikling, funksjoner som kjennetegner kritisk infrastruktur i moderne helsetjenester.

Dagens organisering er ikke god nok

ESAIC peker på at utfordringen ikke lenger er manglende kunnskap, men manglede implementering. Til tross for solid dokumentasjon organiseres simulering fortsatt mange steder som prosjektvirksomhet fremfor kjernevirksomhet. Resultatet er at aktiviteten blir sårbar for økonomiske innstramminger og skiftende prioriteringer.

Simulering må betraktes som en investering i kvalitet og pasientsikkerhet, ikke som en kostnad. Skal simulering fungere som infrastruktur, krever det systematisk organisering, finansiering og ledelsesforankring. Derfor mener vi at:

·         Alle sykehus bør ha en strategi for simuleringsbasert kompetanseutvikling.

·         Simulering bør inngå som obligatorisk del av livslang læring i helsetjenesten.

·         Kliniske simuleringsfasiliteter må betraktes som strategisk infrastruktur.

·         Ansatte må få beskyttet tid til både trening og tilrettelegging for simulering.

·         Simuleringskompetanse må anerkjennes i karriere- og kompetanseløp.

·         Simulering må brukes både til trening, kvalitetsforbedring og organisasjonsutvikling.

Helsetjenesten står overfor økende kompleksitet, knappere ressurser og stadig høyere krav til kvalitet og pasientsikkerhet. Evidensen er etablert. Internasjonale anbefalinger er tydelige, og erfaringene fra norske sykehus er omfattende. Vi trenger ikke mer dokumentasjon på at simulering virker. Vi trenger vilje til å gjøre simulering til en integrert del av helsetjenesten. Simulering er ikke lenger et valg. Det er infrastruktur.

Ingen oppgitte interessekonflikter.

Aina Lekens, anestesisykepleier, universitetslektor og stipendiat, UiS

Pål Morten Mellemstrand-Paulsen, anestesiolog SUS, rådgiver RegSim Vest, kursleder Akuttmedisin og Intensivmedisin Grunnkurs

Une Elisabeth Stømer, intensivsykepleier, PhD, avdelingssjef for simuleringsavdelingen, SUS

Hilde Klippen Hetland, intensivsykepleier, MHV, leder RegSim Vest, SUS

Jørgen Hustadnes Hagen, Klinisk spesialist i sykepleie, MPH, rådgiver RegSim Vest, SUS

Martin Johan Anders Johansson, operasjonssykepleier, foretakskoordinator for simulering, SUS

Siri Lerstøl Olsen, PhD, Avdelingsoverlege Akuttmottak, SUS

Inger Skarung, operasjonssykepleier, fag- og forskningssykepleier i Operasjonsavdelingen, SUS.

Beskyldes for ikke å prøve å rekruttere til fødestue: – Alle disse tiltakene er forsøk

Kloakk flyter opp av sluk i garderobe på Haukeland: – En uheldig situasjon