Et steg i riktig retning — hvis vi hjelper sykehusene å lykkes

Bakgrunnen for forslaget er historier mange kjenner igjen. Pasienter som er nektet å ha med seg sin nærmeste når de trenger dem som mest. Fødende som har ligget alene på sykehus etter å ha blitt lovet at partneren skulle få være med. Pårørende som er sendt hjem med beskjed om at det ikke er plass — selv om pasienten trengte dem der.

Det er bra at helseminister Jan Christian Vestre nå foreslår å tydeliggjøre at kun medisinske hensyn skal kunne begrense retten til å ha med pårørende, men vi vet i praksis at et slikt lovforslag alene ikke er nok.

Skepsisen er forståelig

Jeg har selv kommet på vakt i akuttmottaket som LIS, med 20 pasienter som ikke er tilsett og 15 nye meldt før vakta i det hele tatt har startet. Rommene er allerede fulle, korridorene er trange og tiden strekker ikke til.

I den hverdagen er det ikke vond vilje som gjør at pårørende noen ganger blir bedt om å vente ute. Det er et system under press, med rom som ikke er bygget for to, og personvernhensyn som krever løsninger ingen alltid har klare svar på. Det er viktig å si høyt: Sykehusene trenger hjelp til å lykkes med dette — det holder ikke å gi pårørende en lovfestet rett.

Pårørende er en ressurs

Og nettopp derfor er det verdt å følge dette ordentlig opp. Pårørende er ikke bare en støtte for pasienten — de er en ressurs for de leger og sykepleiere som møter pasientene. De kan gi komparentopplysninger som ingen journalfullt ut kan erstatte: hvilke medisiner pasienten faktisk tar, hvor lenge symptomene har pågått, hva som utløste dem, og om dette er nytt eller et kjent mønster.

For pasienter med kognitiv svikt, demens, psykiske lidelser eller nedsatt bevissthet kan pårørendes informasjon være avgjørende for riktig diagnose og behandlingsvalg. Og i det videre forløpet er det ofte dem som følger opp hjemme, merker endringer etter utskriving og sørger for at behandlingsplanen følges opp. Et helsevesen som investerer i pårørende under oppholdet, sparer ofte ressurser på den andre siden — i form av færre reinnleggelser og bedre etterlevelse.

Anerkjenn dem som lykkes

Det finnes sykehus og avdelinger som allerede gjør dette bra. Som har funnet måter å inkludere pårørende på, selv under press. Som har utviklet rutiner for å håndtere personvern uten å ekskludere familien. Som vet at en pårørende i rommet ofte gjør jobben lettere, ikke vanskeligere.

Disse burde løftes frem. Vi trenger gode eksempler som resten av helsetjenesten kan lære av — og vi trenger at det å lykkes med pårørendeinkludering faktisk anerkjennes og verdsettes, også gjennom kvalitetsindikatorer, tildelingskriterier for ressurser eller andre mekanismer som synliggjør at dette er viktig. Det er stor forskjell på å lovfeste en rett og å understøtte en kultur.

Loven er starten

Vi støtter forslaget og håper Stortinget vedtar det. Men vi oppfordrer samtidig til at loven følges av konkrete tiltak som hjelper sykehusene å etterleve den i praksis: kompetanseheving i pårørendesamarbeid, veiledning om personvern og fysisk tilrettelegging, og ikke minst — ressurser som gjør at det lønner seg.

Ingen oppgitte interessekonflikter