Nostalgi som terapi
Å se oss tilbake gir trøst og håp. Traumer og kriser deler livet inn i før og etter. Tanker og minner kan bygge bro over denne kløften og skape kontinuitet.
Når man blir eldre, ser man seg oftere tilbake. Det er kanskje ikke så rart. Det er bak oss det meste finnes. Vi som tilhører «avgangsklassen» har mer bak oss enn foran oss, for å si det slik. Forandringer er blitt slitsomme og ofte uønsket. Da er selvsagt veien kort til troen på at alt var bedre før. Samtidig gir vemodige tilbakeblikk på livet ro i sjelen.
Nostalgi var lenge en medisinsk diagnose. Som algi-endelsen antyder, handlet det om smerte, nemlig smertelig hjemlengsel. Sykdommen var alvorlig og kunne endatil være dødelig. I en medisinsk avhandling fra 1688 definerte sveitseren Johannes Hofer (1669–1752) nostalgi som hjemlengsel med symptomer som appetittløshet, avmagring, depresjon og kraftløshet. Sykdommen var utbredt i Alpene, spesialt blant soldater; unge menn som måtte forlate hjemmet for å reise ut og krige. Diagnosen nostalgi eksisterte i medisinske oppslagsverk helt fram til andre verdenskrig. I dag inngår nostalgi i allmennspråket som en betegnelse på «sentimental, romantisk lengsel tilbake til en tidligere del av ens liv eller til tidligere tider» (NAOB).
Hva lengter vi etter?
Hva lengter man etter? Allerede Immanuel Kant (1724–1804) påpekte at det man lengter etter, ikke først og fremst er stedet der man vokste opp, men fortiden og barndommen i seg selv. Det handler altså ikke om der, men om da. I en strålende bok om nostalgi beskriver den svenske historikeren Karin Johannisson (1944–2016) hvilke aspekter ved «hjemmet» som skaper hjemlengsel i ulike land. I Frankrike forbindes det med språket, i Russland med jorden, i Tyskland med fedrelandet. Her i Skandinavia lengter man mest etter naturen.
Nostalgin filtrerar, skriver Johannisson. «Den kan förgylla också det som den gången alls inte upplevdes som förgyllt». Slik forgylling preger nok mange som har forlatt hjemlandet – ikke minst flyktninger. Tenk på norske utvandrere til Amerika. De glemte fort grunnen til at de forlot hjemlandet. Vi vet at minner lever sine egne liv, ofte på siden av virkeligheten.
Vi husker det positive
Troen på at moralen synker er et eksempel på en forskjønnelse av fortiden. En studie publisert i Nature i fjor utfordrer denne oppfatningen. Basert på registerdata og nye undersøkelser i 60 ulike nasjoner og med over 12 millioner personer inkludert, viste forfatterne at mennesker over hele verden tror at den allmenne moralen er på vei ned. Med økende alder mener folk at moralen synker, ikke minst i de nye, yngre generasjonene. Imidlertid har alle generasjoner gjennom 70 år ment at moralen hos deres jevnaldrende er stabil. Altså er oppfatningen en illusjon. Det mest spennende med artikkelen er forklaringen på denne illusjonen, nemlig to psykologiske fenomener:
Vi husker det positive fra fortiden. Hukommelsen er upålitelig. Den behagelige følelsen av gode opplevelser gjør dem tiltalende å huske. Vi har dessuten en tendens til å dele gode opplevelser med andre og gjenta dem for oss selv. Det styrker minnet.
Utløses av kriser
Vi hører om det negative i samtiden. Det meste av informasjonen omkring oss handler om avvik og uhell. Ulykker, vold og krig dominerer nyhetsbildet. Positive hendelser får liten plass i offentligheten. Til sammen gir dette et feilaktig inntrykk av at samtiden er dårligere enn fortiden.
Nostalgi utløses av kriser. Store, og for den del også mindre, endringer i livet gjør oss lett tilbakeskuende og nostalgiske. Sykdom, naturkatastrofer og ikke minst krig er gode eksempler. Å se oss tilbake gir trøst og håp. Traumer og kriser deler livet inn i før og etter. Tanker og minner kan bygge bro over denne kløften og skape kontinuitet. Under koronapandemien ble det endatil vist at kortvarige intervensjoner med nostalgiske tanker reduserte sykdomsfrykten.
Styrker tilhørighet og empati
Gode minner er verdifulle. Lukten av smultringer eller lyden av Gammel jegermarsj kan stimulere både tanker og tårer. Refleksjoner over tidligere gode opplevelser øker stemningsleiet og velværet. Men nostalgi har også en sosial funksjon. Nostalgiske tanker er ofte knyttet til familie, venner og sosiale sammenhenger. Det knytter oss ikke bare til fortiden, men også til andre. Det styrker tilhørighet og empati.
Det meste var ikke bedre før. Det meste er bedre nå. Men fortiden er likevel en stor ressurs. Nostalgi er blitt en mestringsmekanisme i stedet for en sykdom. Om vi tøyler forskjønnelsen av «gamle dager», kan sunn nostalgi hjelpe oss i møtet med en urolig og usikker verden. Nostalgi er også terapi.
Ingen oppgitte bindinger
