NPE fortjener kritikk
Problemet er at NPE ikke vil snakke om hvilke sakkyndige de bruker. Det er dessverre ikke slik at man tilskriver leger over hele landet, slik som NAV gjør.
Jeg har med stor interesse fulgt debatten om Norsk Pasientskadeerstatning, en institusjon som er av vital betydning for de som feilbehandles av norsk helsevesen. Det er snakk om svært få mennesker i forhold til alle som mottar helsehjelp, men for disse enkeltskjebnene er det avgjørende at oppfølgingen skjer på en ordentlig og redelig måte.
Beklageligvis støtter jeg oppfatningene til professor Leiv Hove og Pasientskadeforeningens leder, Frank Andersen; NPEs saksbehandling er grunnleggende kritikkverdig. Jeg har bivånet dette som advokat på skadelidtesiden i tretti år.
Effektiv strategi
Den manglende åpenheten er skadelig for tilliten til systemet.
Replikken fra Kristin Cordt-Hansen, leder av NPE, er typisk for uttalelser derfra; først litt tallmateriale, deretter generelle utsagn om gode hensikter. I all hovedsak er imidlertid replikken innholdsløs. Dette er helt i overensstemmelse med NPEs generelle markedsføringsstrategi, som jeg oppfatter å være slik: 1) Vi er svært opptatt av å følge norsk lovgivning, 2) vi kan ikke kommentere enkeltsaker og 3) vi er svært glade for alle innspill og tar dem med oss i vår videre saksbehandling (men vi vil ikke diskutere dem med noen).
Denne strategien er generelt en meget effektiv måte å unngå å drøfte spørsmål av prinsipiell interesse på. Beklageligvis betyr det også at det er umulig å få en rasjonell dialog om de temaene Hove og Andersen tar opp.
Det er nødvendig å forstå at kritikken retter seg mot den måten NPEs saksbehandling skjer på. Det er i de subtile detaljene grunnlaget for problemet befinner seg. Eksempelvis: Det er en selvfølge at man benytter medisinske sakkyndige med rett sakkyndighet, jfr Cordt-Hansens replikk. Problemet er at NPE ikke vil snakke om hvilke sakkyndige de bruker (skadelidte har ingen påvirkning på dette). Det er dessverre ikke slik at man tilskriver leger over hele landet, slik som NAV gjør. I stedet har man avtale med faste sakkyndige, år etter år. Disse velges av NPE, altså av den organisasjonen som skal betale erstatningen, noe som prinsipielt sett er ganske uforståelig. Og, hvorfor benyttes én lege og ikke en annen? Hvorfor lytter man til den ene og ikke til den andre? Hvorfor forblir noen sakkyndige i systemet i mange år, mens andre ikke lenger benyttes?
Noen leger går igjen
Personlig har jeg erfaring fra tre konkrete saker hvor NPE først mottok positive erklæringer fra én sakkyndig, for deretter å sende saken til en annen sakkyndig (en nevrolog) – noe som endte i negative erklæringer, med påfølgende avslag. Den aktuelle nevrologen hadde blitt benyttet i årevis av NPE, slik at det er grunn til å mistenke at NPE visste hva hans respons ville bli. I slike tilfeller benytter man seg imidlertid av punkt 2 i markedsføringsstrategien, og slipper da å gå inn i dette, svært viktige, prinsipielle temaet. Men, det ser ikke bra ut.
Og, så; kort om jussen: Det er jo den som egentlig skal styre vedtakene. Uttalelsene fra den sakkyndige legen skal kun gi de medisinske innspill som er nødvendig for å ta stilling til kravene i pasientskadeloven. Jeg har imidlertid til gode å se et vedtak som gjør noe annet enn å kopiere og lime inn legens vurdering. Når dette kombineres med mandattekster som mer villeder enn veileder fører dette til fatale feilgrep i enkeltsaker. Det er heller ikke slik at de juridiske krav alltid er de samme, noe som skaper problemer når en lege skal gi en meningsfull tilbakemelding. Legen har jo en annen utdannelse, med andre sett av vurderingskriterier. Det beste eksempelet på dette er vaksinesakene, som også behandles av NPE: Der har lovgiver og Høyesterett klarlagt at man ikke skal basere seg på «allment kjent medisinsk viten». Allikevel kopierer saksbehandlerne inn uttalelser fra sakkyndige som åpenbart gjør nettopp dette.
Rettssikkerhet
Anita Giæver-Hansen, leder av Pasientskadenemnda, uttaler at «rettssikkerheten er sentral i både arbeidet og beslutningene til Pasientskadenemnda», og viser da til at det alltid er en jurist i nemnda. Men, hun nevner ikke at en av de faste juristene er en pensjonert advokat, som i mange år prosederte saker nettopp på vegne av nemnda. Hvordan kan dette ha seg? Er dette uten betydning? Burde ikke dette vært kjent for allmenheten?
Ytterligere en kommentar til Giæver-Hansen: Hun forsvarer det faktum at legene ikke undersøker de skadelidte med at Høyesterett «har slått fast at det er tidsnære bevis som har størst vekt», ergo at oppdatert medisinsk status ikke er så viktig. Men, det er ikke noe nytt i jussen at tidsnære bevis har høy relevans og vekt. Det betyr selvsagt ikke det samme som at det ikke skal foretas en «fri bevisbedømmelse», hvor oppdatert medisinsk status har relevans. Det kan eksempelvis være svært gode grunner til at man ikke oppsøkte lege på et gitt tidspunkt. I den nære fortid har vi fremdeles pandemiperioden i mente; det var ikke mange som fikk adgang til lege da det sto på som hardest. Jeg antar Giæver-Hansen er enig i at dette skal hensyntas?
Det er å håpe at NPE og Pasientskadenemnda velger å gå inn i ovennevnte temaer. Den manglende åpenheten er skadelig for tilliten til systemet.
Innleggsforfatteren er advokat og har ført saker mot NPE. Utover dette er det ikke oppgitt interessekonflikter.
