Hjernehelse – et felles faglig ansvar

Hjernen er vårt mest komplekse organ – og samtidig det mest fragmenterte i helsetjenesten. Der hjernens funksjoner er tett sammenvevd, er behandlingsansvaret ofte delt mellom ulike fagtradisjoner, avdelinger og spesialiteter. Psykiatri og nevrologi har historisk utviklet seg som to atskilte fag, men pasientene våre følger ikke denne inndelingen. De lever med symptomer som både er «nevro» og «psyke» – samtidig. 

Hjernerelaterte lidelser står for 18 prosent av globalt helsetap, mer enn både kreft og hjerte-kar-sykdommer og bidrar til 1,2 billioner USD i tapt inntekt, særlig fra migrene, depresjon og angst. Prevalensen øker drastisk, særlig for demens og Parkinsons sykdom. Hjernelidelser har ifølge Danske studier en fem ganger høyere ettårsdødelighet sammenlignet med personer uten hjernelidelser. Det er derfor mye å vinne på både i form av redusert lidelse og kostnader ved å prioritere hjernehelsen i befolkningen.

Utfordrer tradisjonelle skiller

I løpet av de siste tiårene har nevrovitenskapen tydelig demonstrert at det vi kaller «psykiatriske» og «nevrologiske» tilstander hviler på felles biologisk grunnlag. Strukturelle og funksjonelle endringer i hjernen finner vi for eksempel både ved PTSD, depresjon, schizofreni, bipolar lidelse, demens, epilepsi og Parkinsons sykdom. Psykiatriske lidelser er samtidig assosiert med endringer i hjernens plastisitet, inflammasjon og nevrotransmittersystemer – kjerneområder også i nevrologien 

Videre vet vi at kognitive symptomer som oppmerksomhetssvikt, hukommelsesproblemer og eksekutiv svikt ofte går igjen på tvers av diagnoser. Det er felles påvirkning av nevrotransmittorer og ved Parkinsons sykdom er for lite dopamin i hjernen problemet, mens vi forsøker å redusere dopamin ved psykose. En av bivirkningene ved behandling av Parkinsons sykdom er faktisk psykose.

Det tradisjonelle skillet mellom «funksjonelle» og «organiske» lidelser utfordres av moderne genetikk og nevrobiologi. Psykososiale og miljømessige faktorer påvirker hjernens utvikling og funksjon i større grad enn tidligere antatt. Sammenhengen er ofte bidireksjonal – depresjon og angst øker for eksempel risikoen for demens senere i livet. Delte genetiske og biologiske mekanismer bidrar til overlappet mellom ulike faglige tradisjoner.

Eksempler på denne overlappen er at depresjon forekommer hos rundt 20 prosent av pasienter med epilepsi, Multippel Sklerose (MS), Parkinsons sykdom og etter hjerneslag. Mange «nevrologiske» sykdommer har betydelige psykiatriske komponenter, ofte tidlig i forløpet. Depresjon og apati er ofte de første tegnene på Parkinsons sykdom, angst og psykotiske symptomer kan være viktige tegn ved epilepsi og vi finner typiske nevropsykiatriske symptomer som emosjonelle og atferdsmessige endringer ved både hjerneskader og demens.

Mindre silo, mer nettverk

For å bidra til bedre hjernehelse er det behov for flere perspektiver og et tverrfaglig blikk. Vi må kunne skille funksjonelle nevrologiske symptomer fra epilepsi, bevegelsesforstyrrelser eller sjeldne nevrologiske tilstander, identifisere kognitiv svikt tidlig og vurdere om det mest sannsynlig er demens, legemiddelbivirkning, rusmisbruk eller psykoselidelse, eller konsekvens av vaskulær risiko og livsstilsfaktorer. Psykiatriske symptomer kan også være tidlige tegn på nevrodegenerativ sykdom som ALS og Huntingtons sykdom. 

Det samme gjelder også den andre veien. Bivirkninger av antipsykotiske medikamenter kan minne om Parkinsons sykdom. Mange mennesker har blitt diagnostisert med alvorlige psykiske sykdommer som senere viste seg å være epilepsi eller hjernetumor. Diagnostikk av hjernesykdom blir derfor mer treffsikker når nevrologisk og psykiatrisk kompetanse møtes rundt samme bord – ikke på hver sin poliklinikk. 

Skal vi ta hjernehelse på alvor, må vi tenke mindre i siloer og mer i nettverk. Det innebærer et mer systematisk og forpliktende samarbeid mellom psykiatri og nevrologi, både klinisk, organisatorisk og forskningsmessig. En av lidelsene som ville ha mest å vinne på et slikt samarbeid er funksjonelle lidelser. Det er tilstander der personen har reelle, ofte plagsomme symptomer, men der man ikke finner en organisk sykdom eller skade som fullt ut forklarer plagene – verken i blodprøver, billeddiagnostikk eller nevrologisk undersøkelse. 

Pasientene fortjener bedre

Disse pasientene er ofte kasteballer i systemet. Nevrologene gir opp når det ikke er noe organisk og kunnskapen om disse lidelsene er svak i psykiatrien. Symptomene er verken innbilte eller simulerte. Problemet ligger i hvordan kropp og hjerne fungerer, ikke i at noe er «ødelagt». Typisk ser man en forstyrrelse i samspillet mellom nervesystem, kropp, følelser og oppmerksomhet. 

Funksjonelle nevrologiske symptomer kan være lammelser, kramper, gangvansker, skjelving, synsvansker uten forklarende hjerneskade. Det kan minne om somatiske stresslidelser og andre funksjonelle somatiske syndromer – f.eks. utmattelse, smerter, mageplager, og svimmelhet uten klar organisk årsak. Disse pasientene har mange kroppslige plager over tid, stor bekymring og mye helsesøkende atferd. 

Det er på høy tid at vi ser på psyken som del av hjernen og at nevrologiske lidelser i stor grad også gir psykiske symptomer. For å gi våre pasienter bedre hjernehelse må vi styrke samarbeidet mellom fagene våre, enten ved å etablere felles enheter eller at vi i det minste hospiterer ved hverandres avdelinger. Pasientene våre fortjener bedre enn det vi klarer å levere i dag.

Ingen oppgitte interessekonflikter