Mellom kvalitetslæring og mobbing: Sykepleierstudenters erfaringer fra praksisstudier
Nesten halvparten av studentene rapporterte at de hadde opplevd mobbing eller trakassering i løpet av studietiden. At slike erfaringer fortsatt forekommer i norske praksisarenaer, bør bekymre både utdanningsinstitusjoner og arbeidsgivere
Annonse kun for helsepersonell
Norge mangler sykepleiere. Samtidig diskuterer vi stadig hvordan vi skal utdanne flere. Men vi snakker for lite om hva studentene faktisk møter ute i praksis. I en ny studie blant over 1000 sykepleierstudenter fra hele landet undersøkte vi hva som kjennetegner gode læringssituasjoner i klinisk praksis, og hvilke erfaringer studentene har med mobbing og trakassering. Resultatene viser et paradoks: Studentene beskriver praksis som både den viktigste læringsarenaen og stedet hvor mange opplever mobbing og utenforskap. Samtidig peker funnene på én avgjørende faktor: Opplevelsen av å høre til i det kliniske fellesskapet.
Over halvparten oppga at de ble behandlet som om de ikke var en del av det kliniske teamet, og at de opplevde det som mobbing eller trakassering.
Studentene trakk frem tillit, ansvar og emosjonell støtte som de mest avgjørende faktorene for læringsutbyttet i praksisperioden. Spesielt ble veilederens rolle løftet frem som helt sentral for at disse situasjonene skulle oppstå og oppleves som lærerike. Det handlet ikke bare om faglig kompetanse, men om relasjonen mellom student og veileder. De beste veilederne ble beskrevet som tilgjengelige, de ga støtte når studenten var usikker, utfordret studenten på et passende nivå, og tok seg tid til refleksjon etter krevende situasjoner. Studentene ønsket å observere først, deretter prøve under veiledning og til slutt utføre oppgaver selvstendig med en trygg veileder i bakgrunnen. De fortalte om mestring, refleksjon, og gradvis utvikling av profesjonell identitet. Men like viktig var det å bli en del av fellesskapet; å bli hilst på, og invitert inn i arbeidsoppgaver av også andre enn veileder. Det ga en god opplevelse av tilhørighet. Sykepleierstudenter som ble inkludert som en del av det kliniske teamet rapporterte flere lærerike erfaringer enn de som ikke opplevde å bli inkludert. Det handlet ikke bare om faglig opplæring, men om å bli anerkjent som en framtidig kollega.
Opplever trakassering
Praksis hadde også en annen side. Nesten halvparten av studentene rapporterte at de hadde opplevd mobbing eller trakassering i løpet av studietiden. De fortalte om latterliggjøring, nedsettende kommentarer, urettferdig kritikk og diskriminering, eller til og med seksuell trakassering. At slike erfaringer fortsatt forekommer i norske praksisarenaer, bør bekymre både utdanningsinstitusjoner og arbeidsgivere.
Men mange studenter beskrev ikke trakassering som større hendelser, men heller som gjentatte opplevelser av å bli ignorert eller føle seg utenfor fellesskapet. De beskrev at de ble ekskludert, behandlet som arbeidskraft fremfor studenter, eller oversett når de ba om hjelp eller læringsmuligheter. Over halvparten oppga at de ble behandlet som om de ikke var en del av det kliniske teamet, og at de opplevde det som mobbing eller trakassering. Kanskje bør vi derfor i større grad forstå mobbing som et spørsmål om manglende tilhørighet, snarere enn bare individuelle konflikter.
Uansett er konsekvensene alvorlige. Studentene rapporterte følelser av utilstrekkelighet, frykt og ydmykelse, og flere fortalte at erfaringene påvirket både læring, samarbeid og trygghet i møte med pasienter. Nær fire av ti som hadde opplevd mobbing eller trakassering oppga at de hadde vurdert å slutte på sykepleierutdanningen.
Annonse kun for helsepersonell
Hele arbeidsmiljøet må ta ansvar
Praksis er den viktigste arenaen for å utvikle klinisk kompetanse. Denne studien utfordrer oss til å tenke annerledes om praksisstudier. Debatten handler ofte om hvor mange praksisplasser vi klarer å skaffe, men kvaliteten på praksisplassene er minst like viktig.
Når studenter opplever trygghet, tilhørighet og gode veiledningsrelasjoner, styrkes både læring og profesjonsutvikling. Og dersom teamtilhørighet er avgjørende, kan ikke studentoppfølging være kun den ene veilederens ansvar. Hele arbeidsmiljøet må ta ansvar.
Etter vårt syn er løsningen tredelt - for det første må studentene forberedes bedre på klinisk praksis, også når det gjelder utfordrende mellommenneskelige situasjoner. For det andre må veiledere få tid, støtte og kompetanse til å ivareta rollen som veileder – for mange blir praksisveilederrollen en spagat mellom pasientoppfølging og studentveiledning. For det tredje må helsevirksomheter arbeide systematisk med inkluderende kultur, psykologisk trygghet og tydelige systemer for varsling og oppfølging.
I en tid der helsetjenesten mangler sykepleiere, er det ikke nok å skaffe flere praksisplasser. Vi må sikre at studentene opplever å høre til. Hvis ikke risikerer vi å miste framtidens sykepleiere før de i det hele tatt er ferdig utdannet.
