Stortinget bør øke betalingsgrensen nå – for pasientenes skyld
Legeforeninger og pasientforeninger har uttalt at de forventer at terskelverdien økes nå. Det er viktig at Stortinget gjennomfører dette.
Annonse kun for helsepersonell
Når helsetjenesten vurderer nye behandlinger, er spørsmålet: Står kostnaden i rimelig forhold til helsegevinsten og sykdommens alvorlighet? Svaret hviler på en betalingsgrense (terskelverdi) fastsatt av Stortinget i 2016, som bygger på en antatt alternativkostnad i helsetjenesten. Siden den gang er prisene i spesialisthelsetjenesten økt med omtrent 40 prosent. Likevel er terskelverdien uendret. Den reelle betalingsviljen er derfor blitt lavere, og dette gjør at pasienter ikke får tilgang til behandlinger som tidligere ville blitt innført.
I 2025 ba Stortinget regjeringen om en hurtigutredning for å justere alternativkostnaden. Intensjonen var tydelig; terskelverdien skulle opp. Myndighetenes utredning konkluderte overraskende med å anbefale å vente to – tre år på en større utredning. Det betyr i praksis mange år med stillstand, stikk i strid med Stortingets bestilling.
Myndighetene hevder at økt terskelverdi betyr at «alt» dyrt blir innført, og at dette vil fortrenge annen pasientbehandling.
Usikkerhet er ikke et argument for passivitet
Funnene i utredningen tilsier handling. Myndighetene anslår nemlig prisøkningen i de regionale helseforetakene til om lag 40 prosent fra 2016 til 2025, og mener at dette taler for å øke terskelverdien tilsvarende. Men som følge av usikkerhet om endringer i produktiviteten, valgte myndighetene å ikke anbefale en justering av alternativkostnaden. Men myndighetene kunne brukt etablerte tall for produktivitetsendringer, som ville gitt en transparent og gjennomførbar oppdatering av alternativkostnaden. Dessuten skjer prioriteringer i helsetjenesten alltid under usikkerhet. Usikkerhet er derfor ikke et argument for passivitet.
Sammenligning av alternativkostnaden med andre land gir heller ingen grunn til å holde igjen. Rapporten legger stor vekt på et lavt britisk estimat, men nedtoner høyere svenske anslag. I tillegg er et svensk tall feilsitert i rapporten (Siverskog J, Henriksson M. The health cost of reducing hospital bed capacity. Soc Sci Med. 2022;313:115399). En verdi ble redusert til en tredel av riktig størrelse. Korrigerte tall, og Norges høyere kostnadsnivå, tilsier at dagens norske anslag for alternativkostnad ikke er for høyt, men ligger lavere enn de fleste anslagene fra sammenlignbare land.
Begrenset budsjetteffekt
Annonse kun for helsepersonell
Myndighetene hevder at økt terskelverdi betyr at «alt» dyrt blir innført, og at dette vil fortrenge annen pasientbehandling. Men det er nesten bare for legemidler, som står for kun seks prosent av helseutgiftene, at prioriteringskriteriene blir brukt, og der terskelverdien spiller en rolle. Selv blant disse blir mer enn 80 prosent innført på grunnlag av anbud og annen konkurranse, som ofte gir betydelig lavere priser enn terskelverdien tilsier. Budsjettvirkningen av å øke terskelverdien med prisveksten er derfor svært begrenset, mens konsekvensen for pasienttilgang kan være betydelig.
Når nesten bare legemidler blir vurdert etter prioriteringskriteriene, der kostnader og helsegevinst måles, er det umulig å si noe om verdien av behandlinger som fortrenges av legemidler. OUS-direktør Bjørnbeth har nylig sagt at «vi bruker milliarder på behandling med lav nytte». Kanskje legemidler er langt mer kostnadseffektive sammenlignet med annen behandling, slik at legemidler bør fortrenge disse?
Å vente på ny terskelverdi har en pris. Behandlinger som ville vært kostnadseffektive med oppdatert terskelverdi innføres senere, eller ikke i det hele tatt. Resultatet er systematisk helsetap, med lavere livskvalitet og kortere levetid for pasienter enn nødvendig. Dette harmonerer dårlig med helseministerens ambisjon om «verdens beste helsevesen».
Et uheldig signal
En terskelverdi som er for lav gjør det vanskelig å gjennomføre de politiske ambisjonene om flere kliniske studier, flere kreftpasienter i studier, å sikre raskere tilgang til legemidler og å videreutvikle helsenæringen og eksportsatsingen. I en tid der internasjonale aktører etterlyser mer rettferdig fordeling av utviklingskostnader for legemidler mellom USA og Europa, og land som England og Wales øker betalingsviljen betydelig, sender Norge et uheldig signal ved å stå stille.
Terskelverdien er til syvende og sist et politisk valg. Stortinget har bedt om en hurtigjustering av alternativkostnaden. Denne føringen er ikke fulgt opp. Men Stortinget kan velge å øke terskelverdien på selvstendig grunnlag. Øk terskelverdien med anslått prisvekst på 40 prosent, supplert med et forsiktig, dokumenterbart produktivitetsanslag, og innfør en mekanisme for årlige, transparente justeringer. Det er et nøkternt og gjennomførbart grep som kan sikre at norske pasienter ikke blir stående bakerst i køen.
Legeforeninger og pasientforeninger har uttalt at de forventer at terskelverdien økes nå. Det er viktig at Stortinget gjennomfører dette, slik at pasienter og helsetjenesten slipper å vente i flere år på en justering det allerede er et stort behov for.
Interessekonflikter: Alle kronikkforfatterne representerer legemiddelprodusenten AstraZeneca.
