Når alle skal prioriteres, hvem kommer først?

Helseminister Jan Christian Vestre har satt et nytt mål for helsetjenesten: Pasienter skal normalt være i gang med behandling innen 60 dager.

Det er et godt mål.

For pasientene er ventetid ikke et tall. Det er smerter som varer lenger enn nødvendig, usikkerhet som gnager, og hverdager som settes på vent. At regjeringen vil få ned ventetidene, er både riktig og nødvendig. Det vil bidra til å øke tilliten til den offentlig finansierte helsetjenesten. 

Likevel fortjener ett spørsmål mer oppmerksomhet enn det hittil har fått:

Hva skjer om et generelt ventetidsmål blir det viktigste styringssignalet i en helsetjeneste som allerede er under press, både på fagfolk og økonomiske ressurser?

For det blir ikke flere helsepersonellet av at det settes nye mål. Operasjonssykepleierne, anestesilegene, fysioterapeutene og intensivsykepleierne er de samme dagen etter som dagen før. Operasjonsstuene er de samme. Døgnets timer er de samme.

Om ressursene er relativt konstante, betyr nye mål i praksis at noe må få mer oppmerksomhet enn før.

Det er her dilemmaet oppstår.

Kan påvirke ressursfordelingen

For ingen er uenige i at ventetider er viktige. Men ventetid er bare én av flere hensyn helsetjenesten skal balansere. Norsk prioriteringspolitikk bygger på tre kriterier: alvorlighet, nytte og ressursbruk.

Det er disse kriteriene som skal avgjøre hvem som kommer først i køen.

Et generelt ventetidsmål introduserer et fjerde hensyn.

Det trenger ikke være et problem. Men det kan bli det dersom målet blir så dominerende at det gradvis begynner å påvirke hvordan ressursene fordeles.

La oss ta et konkret eksempel.

Innen hjertekirurgi finnes det allerede nasjonale kvalitetsmål som er betydelig mer ambisiøse enn det nye 60-dagersmålet. For pasienter som trenger planlagt operasjon for alvorlig sykdom i hjertets hovedklaff, er målet at 90 prosent skal behandles innen 42 dager.

I 2025 ble dette oppnådd for bare 23 prosent av pasientene.

For bypass-operasjoner var måloppnåelsen 41 prosent.

Andelen som får operasjon innen fristen har gått ned de siste årene. Det er store og vedvarende kapasitetsutfordringer på et område som omfatter alvorlig sykdom og betydelig helsegevinst ved rask behandling.

Styring kan få utilsiktede konsekvenser

Det interessante er at disse pasientene allerede i dag befinner seg under regjeringens nye hovedmål. De skal etter faglige anbefalinger behandles langt raskere enn 60 dager.

Da oppstår et legitimt spørsmål:

Hvis sykehusene framover skal måles på, sammenlignes på og økonomisk belønnes for å redusere antallet pasienter som venter mer enn 60 dager, hvor vil oppmerksomheten naturlig trekkes?

Mot pasientgruppene som allerede har egne og strengere mål som ikke nås?

Eller mot de store gruppene som ligger over 60-dagersgrensen og som raskt kan forbedre den overordnede statistikken?

Dette er ikke en kritikk av sykehusledere.

Det er ikke en kritikk av klinikere.

Det er heller ikke en kritikk av helseministerens mål.

Det er en bekymring for hvordan styring kan virke. 

Alle organisasjoner responderer på de signalene som gis. Om et mål løftes frem som det viktigste, vil oppmerksomhet, rapportering, ledelsesfokus og forbedringsarbeid naturlig orientere seg mot det målet.

Slik må det nesten være.

Men nettopp derfor må vi være varsomme.

Et tillegg, ikke en erstatning

For pasientene som risikerer å tape mest helsegevinst på dette, er ikke nødvendigvis de som venter lengst. Det kan være de som har størst behov.

En pasient med alvorlig klaffesykdom som burde vært operert innen seks uker, blir ikke nødvendigvis hjulpet av at sykehuset lykkes med å redusere antallet pasienter som har ventet mer enn 60 dager.

På samme måte som en lege som rydder opp i køen på venterommet ikke nødvendigvis hjelper den sykeste pasienten først.

Ventetidsmålet må derfor ses som et tillegg til prioriteringskriteriene, ikke som en erstatning for dem.

Hvis ikke risikerer vi at styringssystemet gradvis flytter oppmerksomheten bort fra spørsmålet «hvem trenger hjelpen mest?» og over mot spørsmålet «hvilke pasienter forbedrer statistikken mest?».

Det er en forskjell som kan bli stor for pasienten.

Regjeringen fortjener ros for å ta ventetidsproblemet på alvor. Men jo sterkere styringssignalet er, desto viktigere blir det å følge med på bivirkningene.

For helsepolitikk handler ikke bare om hvilke mål vi setter.

Den handler også om hva som skjer med alt det andre når vi begynner å styre etter dem.

Ingen oppgitte interessekonflikter