Jeg spør meg: Hvorfor må vi som pasienter slåss for nødvendig helsehjelp?
Helsetjenesten vet uendelig mye om oss, så hvorfor kan de ikke bruke denne kunnskap til offensiv og målrettet informasjon der det trolig er et betydelig underforbruk i forhold til våre rettigheter?
Som en konsekvens av min Parkinson har jeg problemer som gjør at jeg daglig må bruke legemiddelet Movicol. Fastlegen forhørte seg hos nevrologisk avdeling på sykehuset, og beskjeden var klar: Ingen rett til å få dette på blå resept.
Men jeg visste bedre: Dette avgjøres ikke av helseforetaket, men av HELFO.
Fastlegen sendte søknad til HELFO på at jeg kunne få dekket utgifter til legemiddelet Movicol på blå resept. Før dagen var omme tikket svaret inn: Søknaden er innvilget.
Jeg spør meg: Hvorfor kan ikke helsetjenesten være på tilbudssiden? Hvorfor må vi som pasienter slåss for nødvendig helsehjelp?
Jeg får det til - selv om det er tidkrevende. Men hva med de mange som ikke finner fram i lover, regler og rettigheter og som tar et (feilaktig) nei for et nei? De som ikke har ork til å ta kampen?
Hvorfor kan ikke helsetjenesten aktivt oppsøke meg? Tenk deg at det en dag dumpet ned følgende i postkassen fra statlige helsemyndigheter eller for eksempel ditt apotek;
«Personer som har en kronisk sykdom som trenger behandling i minst 3 måneder pr. kalenderår, kan ha krav på legemidler eller medisinsk utstyr på blå resept. Eksempler på slike sykdommer er Parkinsons, diabetes, stoffskifteproblemer, astma, hjerte-/karsykdommer og inkontinens. Vi ser at du siste året har kjøpt pulveret Movicol - på hvit resept - til et forbruk som tilsier 2 doseposer pr. dag. En årskostnad på ca kroner 5.400. Det er for de fleste mye penger. Vi anbefaler deg å drøfte med din fastlege om du kan ha rett til medisinene på blå resept».
Jeg ønsker meg et helsevesen som er på tilbudssiden.
Ingen oppgitt interessekonflikter
