Hvordan fylle tomrommet etter Direktoratet for e-helse?

I januar 2016 ble Direktoratet for e-helse etablert for å styrke nasjonal styring og organisering av IKT- feltet i helse- og omsorgstjenestene. Nylig har direktoratet, som spilte en sentral rolle i nasjonal satsing på digitalisering, blitt avviklet som eget direktorat.

I tillegg til utvikling av digitale tjenester i helsesektoren har direktoratet bidratt med viktige analyser av forutsetninger for digitalisering av helsesektoren. På tampen av direktoratets levetid har kunnskapsgrunnlaget blitt gjenstand for analyse, og utfordringene vi står ovenfor reflekteres i en nylig evaluering gjort av to svenske kolleger (Frydlinger & Engström, 2023).

Oppsummert konkluderer de med at bransjen finansielt står overfor stadig strammere budsjetter. Samtidig er det organisatorisk motstand, og vi mangler standarder som sikrer effektiv samhandling. Hvem skal nå jobbe for økt satsning på digitalisering og e-helse, hvem skal samle oss til å gå i en felles retning, og hvordan skal vi enes om standarder når et Direktorat for e-helse er borte?

Hvem skal kjempe om ressursene?

Finansieringen er avgjørende, og er en grunnmur for prosjektgjennomføring og for bærekraft i løsningenes levetid. Direktoratet for e-helse sørget for de finansielle virkemidlene. Hvem skal nå kjempe for de viktige investeringene?

Helseforetakene snur hver stein for å effektivisere og sikre best mulig helhetlig helse- og omsorgstjenester. Digitalisering kan by på interessekonflikter og beslutningsvegring hos ledere som både må ivareta behovene her og nå så vel som de langsiktige behovene. For meg som leder var det til stor hjelp å vite at regningen for å utvikle de nasjonale komponentene allerede var tatt av staten. Det var også en trygghet i det at man ikke sto alene med ansvaret for valg av løsninger og utvikling av disse.

Digitaliserte anskaffelsesprosesser er godt etablert med standardiserte verktøy og avtalemaler. Samtidig står aktørene i offentlig sektor lite samlet om behov og kravene til løsningene ovenfor leverandørene. Virksomhetenes kompetanse er varierende, og til en viss grad manglende for å kunne stille helhetlige og bærekraftige krav til løsningene og leverandørene. Et sterkere samarbeid om innholdet i avtalene ville styrket virksomhetenes evne til å gjøre gode anskaffelser. Med dette ville man fått mulighet til å legge vekt på løsningenes modenhet opp imot helse- og omsorgstjenestenes behov på tvers av aktørene.

Mer enn tekniske løsninger

Rapporten «Uteblivna produktivetetsökningar på den norska e-hälsomarknaden» hadde som utgangspunkt å analysere kontraktuelle problemstillinger, men deres funn ledet rapporten inn i motstand og den kulturelle konteksten i virksomhetene (2023).

Digitalisering handler om mye mer enn bare de tekniske løsningene, nemlig om konteksten teknologien skal brukes i og om menneskene som skal anvende det. Digitalisering av helsetjenester er kontinuerlig endringsledelse. Analysene viser at motstanden kommer til utrykk på en måte som gjør at enkeltorganisasjoner og miljøer utvikler egne løsninger og fortsetter å anskaffe enkeltkomponenter. Dette bidrar til fragmenterte løsninger som ikke kommuniserer på tvers av organisasjoner til innbyggernes beste.

Koalisjoner

Ettersom jeg er sykepleier, har jobbet som leder av operative helsetjenester og ledet utvikling av helsetjenester via en digitaliseringsenhet i kommunen, tillater jeg meg å mene noe langs flere aspekter.

Koalisjoner er et kjent begrep i læren om organisasjoner. Både hele så vel som deler av en organisasjon kan inngå i koalisjoner som handler utfra egne interesser uten en felles formålsrasjonell retning. Når det gjelder e-helse er vi helt avhengige av en felles retning. Vi trenger et styrt og formalisert samarbeid mellom virksomhetene. Bare da vil vi kunne lykkes med å bygge videre på og utvikle helhetlige helse og omsorgstjenester som setter innbyggerne i sentrum.

Vår velferdsmodell er tuftet på at innbyggere har lik rett til de velferdsgoder som ytes av offentlig sektor uavhengig av hvor de bor. Å sikre likeverdige helsetjenester bør også omfatte tilgangen på digitale verktøy i tjenestetilbudene, slik at vi unngår A- og B-lag. Det taler helt klart for bedre felles løsninger og standardisering. Ikke minst taler det for et direktorat som tar tydelig ledelse for en samlet offentlig sektor, med tydelige retningslinjer for likeverdige digitale verktøy for helse- og velferdstjenestene fra nord til sør.

Fageksperter og forskere melder om en sektor i nød

Fagfolk og forskere advarer om en sektor i nød, med færre menneskelige ressurser og færre spesialister. Effektive verktøy for helsepersonell er helt nødvendig. Spørsmålet er hva opphøret av Direktoratet for e-helse som eget direktorat vil gjøre for hverdagen til vårt helsepersonell?

Helsepersonellet trenger en samlet offentlig sektor, de trenger verktøy som kan hjelpe dem til å hjelpe! Vi trenger fortsatt noen som kjemper for helsepersonellet, og jeg mener det er et ansvar vi ikke alene kan tillegge aktørene, men at staten også må tilrettelegge for dette med finansielle grep, en felles retning, og hjelpe ledere av helsetjenestene til å gjøre de riktige valgene for fremtiden.

Nå som e-helse og helse igjen er samlet i Helsedirektoratet- har jeg et håp. Jeg tillater meg som helsepersonell og innbygger å utfordre Helsedirektoratet til å ta denne rollen. Den demografiske utvikling viser at vi ikke har råd til å la være.

Ingen oppgitte interessekonflikter