Samarbeid har vært elefanten i rommet

I flere tiår har vi vært enige om at samhandlingen i helse- og omsorgstjenesten må bli bedre. Samhandlingsreformen skulle bidra til nettopp dette gjennom økonomiske insentiver, samarbeidsavtaler, nettverk, koordinatorroller og nye organisatoriske løsninger.

Likevel beskrives mange av de samme utfordringene i dag som for tjue år siden. Det skyldes neppe manglende vilje. De fleste helsearbeiderne ønsker å samarbeide. Problemet er kanskje at vi har snakket for mye om samarbeid og for lite om hva vi skal samarbeide om.

Samarbeid er et middel. Det gir først mening når det knyttes til et konkret oppdrag, som en oppgave som må løses eller et menneske som trenger hjelp.

Oppgaven skaper samarbeidet

En pasient med sammensatte behov trenger oftest ikke bare medisinsk behandling, men et nettverk av tjenester som fungerer sammen. Fastlege, hjemmetjeneste, sykehus, Nav, pårørende, frivillige, aktivitetstilbud, transport, hjelpemidler og tilrettelagt bolig.

Målet er ikke samarbeid mellom disse aktørene. Målet er et godt liv for pasienten.

Samarbeidet oppstår fordi ingen av aktørene kan løse hele oppgaven alene. Når oppgaven blir utgangspunktet, blir samarbeidet mindre abstrakt. Da handler det ikke lenger om profesjoner eller organisatoriske grenser. Da handler det om hvem som kan bidra med hva for at pasienten skal få et helhetlig og samordnet tilbud. Det er dette jeg legger i begrepet oppgavekompetanse.

Profesjonskompetanse er grunnmuren. Den utvikles gjennom grunnutdanning, autorisasjon og fagspesialisering. Men profesjonskompetanse alene er ikke tilstrekkelig, når stadig flere oppgaver må løses på tvers av fag, virksomheter og sektorer. Da trenger vi også oppgavekompetanse.

Oppgavekompetanse er den samlede kompetansen som kreves for å løse en oppgave eller et pasientforløp på tvers av profesjoner og tjenester. Den omfatter fagkunnskap. Men også koordinering, relasjonsarbeid, kommunikasjon, prioritering, planlegging og evnen til å mobilisere ressurser rundt pasienten.

Profesjonskompetanse handler om hva jeg er utdannet til. Oppgavekompetanse handler om hva jeg og andre må kunne for å løse en bestemt oppgave sammen.

Samarbeid er ikke et eget fag

Det er derfor jeg er usikker på om løsningen er, som flere hevder, mer utdanning om samarbeid. Samarbeid læres i utdanningene, men er en arbeidsform som må praktiseres. Det er en måte å tenke og jobbe på. Ingen lærer samarbeid gjennom teori alene.

Samarbeid utvikles når mennesker får et felles oppdrag, ansvar og mål. Derfor må ledere skape arenaer der oppgavene løses sammen. Samarbeid blir meningsfullt når medarbeiderne forstår hva de skal oppnå, hvorfor de trenger å samarbeide og hvilken rolle hver enkelt har. Det kommer ikke i tillegg til arbeidet, men blir selve arbeidsformen.

Ledelse er å gjøre oppgaven mulig

Når oppgaven blir utgangspunktet, får også lederrollen et annet innhold. Lederens viktigste oppgave er ikke å administrere profesjoner. Den er å gjøre medarbeiderne i stand til å lykkes med oppgaven. Å legge til rette slik at alle forstår målet, ser sin rolle i helheten og har kompetansen som kreves for å utføre sin del av arbeidet. Samarbeidet må organiseres ved at roller avklares, ansvar fordeles, oppgaver koordineres, kompetanse avklares, risiko identifiseres og håndteres, feil oppdages, rettes opp og læres av.

Dette er et lederansvar. God ledelse handler ikke om å kontrollere mennesker, men om å bygge systemer som gjør det mulig for mennesker å lykkes sammen. Når ansatte forstår oppgaven, kjenner sitt ansvar og ser hvordan egen innsats bidrar til pasientens mål, blir samarbeid en naturlig del av arbeidet.

Fremtidens helsetjeneste

I flere tiår har vi forsøkt å forbedre samhandlingen i helse- og omsorgstjenesten. Kanskje har vi startet i feil ende. Samarbeid er ikke målet. Oppgaven er målet.

Når oppgaven blir felles, blir samarbeidet nødvendig. Når kompetansen bygges rundt oppgaven, blir tjenestene mer sammenhengende. Når ledere legger til rette for at mennesker lykkes sammen, blir kvalitet mulig å styre.

Fremtidens helsetjeneste trenger sterke profesjoner. Men den trenger også sterk oppgavekompetanse. Ikke fordi profesjonene er blitt mindre viktige, men fordi pasientenes behov er blitt mer langvarige og komplekse enn det noen profesjon kan løse alene.

Profesjonskompetanse forteller hva jeg kan. Oppgavekompetanse forteller hva vi må kunne for å løse de pasientnære oppgavene. Det er der fremtidens helsetjeneste må begynne.

Ingen oppgitte interessekonflikter