Manglende presisjonsnivå fra Helsereformutvalget
For å finne gode løsninger i psykisk helsevern må vi først være enige om hvem utfordringene gjelder. Deretter kan vi diskutere hvilke tiltak som faktisk er egnet til å møte dem.
Helsereformutvalget foreslår en ansvarsoverføring fra kommunehelsetjenesten til spesialisthelsetjenesten. De peker på overgangsboliger og sikkerhetsboliger som en viktig del av løsningen for ivaretakelse av pasienter på tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD). Problemet er at disse boformene tillegges en funksjon overfor en målgruppe de ikke er utviklet for å ivareta. Når utfordringsbilde, målgruppe og forventet effekt samtidig beskrives uklart, blir det vanskelig å vite om løsningene faktisk treffer. Det er et svakt grunnlag for store reformgrep i psykisk helsevern.
Helsereformutvalget mener at «spesialisthelsetjenesten må ta et helhetlig ansvar for pasienter under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon» (1) . Som en del av dette anbefaler utvalget etablering av små og mellomstore boliginstitusjoner i spesialisthelsetjenesten, der overgangsboliger og sikkerhetsboliger løftes frem som viktige virkemidler. Når disse boformene gis en sentral rolle i utviklingen av fremtidens psykiske helsevern, er det nødvendig å forstå hvilken funksjon de opprinnelig er ment å fylle.
En tydelig ansvarsdeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten er avgjørende for å kunne planlegge og dimensjonere fremtidens tilbud.
Del av et sikkerhetspsykiatrisk pasientforløp
Begrepene overgangsboliger og sikkerhetsboliger som utvalget viser til, stammer fra rapporten Overordnet plan for sikkerhetspsykiatri og øvrige tiltak for personer dømt til tvungent psykisk helsevern (2) . Her er disse boformene foreslått som del av et sikkerhetspsykiatrisk pasientforløp for personer med alvorlig psykisk lidelse, voldsproblematikk og eventuelt rusmiddelavhengighet. Etablering avsikkerhetspsykiatriske pasientforløp bygger på en erkjennelse av at denne pasientgruppen har behov for en annen type behandling, oppfølging og risikohåndtering enn det som vanligvis tilbys i psykisk helsevern. I slike pasientforløp er hensynet til samfunnsvern en sentral premiss, og den sikkerhetspsykiatriske kompetansen og forståelsen skal videreføres gjennom hele behandlingskjeden.
Intensjonen med overgangsboliger er at de skal legge til rette for en gradvis overgang for pasienter som skal skrives ut fra sikkerhetsavdeling til egen bolig eller kommunalt botilbud. Formålet er at pasienten kan få trene på ferdigheter som er nødvendig for å kunne fungere utenfor døgninstitusjon, samtidig som pasienten følges opp med den kompetansen sikkerhetsavdelingene besitter, og er underlagt det lovverket som spesialisthelsetjenesten forvalter.
Mens overgangsboliger er utviklet for pasienter med rehabiliteringspotensial og mål om utskrivning til kommunen, er sikkerhetsboliger foreslått for en langt mindre gruppe pasienter som ikke forventes å kunne ivaretas utenfor spesialisthelsetjenesten. Dette er personer med vedvarende høy voldsrisiko og begrenset behandlingspotensial,som ofte har hatt mangeårige opphold i sikkerhetsavdeling. Formålet med sikkerhetsboliger er å gi et mer egnet tilbud til pasienter som ikke lenger har nytte avvidere innleggelse i høyspesialiserte avdelinger, men som fortsatt har behov for omfattende sikkerhets- og omsorgstiltak.
Overgangsboliger for de få, sikkerhetsboliger for de færre
Den overordnede planen gir ikke et nasjonalt anslag for behovet for overgangsboliger, men viser til Eiketun ved Stavanger universitetssykehus som har fem døgnbemannede leiligheter for personer med alvorlig psykisk lidelse, voldshistorikk og rehabiliteringspotensial. De fem plassene dekker et opptaksområde på nær 390 000 innbyggere (3) . Dette illustrerer at overgangsboliger er tenkt som et begrenset og høyspesialisert tilbud til en liten pasientgruppe. Basert på omfanget av tilbudet i Stavanger har Helse Sør-Øst, i sitt kostnadsoverslag for oppfølging av den overordnede planen, anslått et behov for drøyt 70 overgangsboliger på landsbasis.
Kostnadene ved etablering er beregnet til om lag 470 millioner kroner, mens de årlige driftskostnadene er anslått til 180 millioner kroner.
Når det gjelder sikkerhetsboliger, beskriver den overordnede planen at slik bolig vil være aktuelt for om lag 5-15 pasienter på landsbasis. Selv om senere kartlegginger antyder at behovet kan være noe høyere, er det fortsatt snakk om et svært begrenset antall personer. I Helse Midt-Norge pågår det eksempelvis et pilotprosjekt med etablering av sikkerhetsbolig for én til to pasienter som det har vist seg vanskelig å bosette utenfor døgninstitusjon. Helse Sør-Øst har i sine beregninger anslått et investeringsbehov på mellom 60 og 170 millioner kroner, samt årlige driftskostnader på mellom 25 og 150 millioner kroner.
Når Helsereformutvalget henviser til den overordnede planen og NOU 2025: 2 Samfunnsvern og omsorg, er det nødvendig å være oppmerksom på at begge dokumentene tar utgangspunkt i små, særskilt krevende pasientgrupper innen sikkerhetspsykiatrien. Dersom det er disse pasientene forslaget om ansvarsoverføring retter seg mot, burde dette fremgått langt tydeligere av rapporten.
Uklare målgrupper gir uklare løsninger
Den største svakheten ved Helsereformutvalgets forslag er nettopp manglende presisjon. Rapporten veksler mellom å omtale personer med alvorlige psykiske lidelser, personer med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer, personer under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold og personer med vedtak eller dom på tvungent psykisk helsevern. Dette er ikke identiske pasientgrupper. De har ulik juridisk status, ulike behandlingsbehov og ulik risikoprofil.
Konsekvensen av uklarheten er at det blir vanskelig å forstå hvem spesialisthelsetjenesten faktisk foreslås å overta ansvaret for, og dermed også hvilke tiltak som er nødvendige.
Uklarheten gjelder også omfanget. I 2022 var 2 982 personer underlagt sivilrettslig tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold (4) , men det finnes ingen nasjonal oversikt over andelen personer på TUD med forhøyet voldsrisiko (5) . På samme tid var 123 av 347 personer dømt til tvungent psykisk helsevern underlagt TUD (6) .
Utvalget synes i liten grad å skille mellom den store gruppen pasienter på TUD og de langt mindre undergruppene hvor samfunnsvernhensyn er en sentral del av begrunnelsen for det tvungne vernet. Dersom forslagene er ment å omfatte alle pasienter under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold, gjelder de flere tusen personer. Dersom forslagene bare gjelder pasienter med forhøyet voldsrisiko eller dom til tvungent psykisk helsevern, burde dette vært sagt eksplisitt.
Et svakt grunnlag for store reformgrep
Det er positivt at Helsereformutvalget ønsker bedre tjenester for personer med alvorlige psykiske lidelser. En tydelig ansvarsdeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten er avgjørende for å kunne planlegge og dimensjonere fremtidens tilbud. Men i kjølvannet av Helsereformutvalget trengs klargjøringer og presiseringer.
Overgangsboliger og sikkerhetsboliger kan være viktige tilbud for pasienter med komplekse kliniske og sikkerhetsmessige utfordringer. De kan frigjøre kapasitet i sikkerhetsavdelingene, styrke samhandlingen mellom tjenestenivåene og bidra til tryggere overganger til kommunene. Samtidig vil de kunne ivareta hensynet til samfunnsvern. Men disse boformene er utviklet for få, ikke for mange.
Nettopp derfor er det problematisk at overgangsboliger og sikkerhetsboliger gis en så sentral plass i løsningsforslaget. Dette er høyt spesialiserte tiltak utviklet for små og særskilt krevende pasientgrupper innen det sikkerhetspsykiatriske tjenestetilbudet.
Når de løftes frem som svar på langt bredere utfordringer, skapes det uklarhet om både formål, målgruppe og forventet effekt. For å finne gode løsninger må vi først være enige om hvem utfordringene gjelder. Deretter kan vi diskutere hvilke tiltak som faktisk er egnet til å møte dem.
1. NOU 2026: 12. Èn helsetjeneste. In: Helse- og omsorgsdepartementet, editor. www.regjeringen.no: Regjeringen; 2026.
2. Helse Sør-Øst RHF. Overordnet plan for sikkerhetspsykatri og øvrige tiltak for personer dømt til tvungent psykisk helsevern. Hamar; 2023.
3. Kilden S, Eidhammer G, Narud K. Sikkerhetspsykiatri i Norge 2023. En statusrapport. Oslo, SIFER; 2024. Contract No.: ISBN 978-82-692218-3-1.
4. Helsedirektoratet. Psykisk helsevern – tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold www.helsedirektoratet.no2026 [updated 02.07.2026. Available from: https://www.helsedirektoratet.no/statistikk/samdata-spesialisthelsetjenesten/psykisk-helsevern-tvungent-psykisk-helsevern-uten-dognopphold.
5. Hansen ILS, Markussen TE, Bråthen K. I grenseland. Samfunnsvern og sikkerhetspsykiatri i et kommunalt perspektiv,. 2023. Report No.: ISBN 978-82-324-0675-3.
6. Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern. Årsrapport 2022. 2023.