Legemiddelindustriens produktivitetsparadoks

Fra legemiddelindustrien og produsenter av medisinsk teknologi presenteres det et tilsynelatende uangripelig argument: Helsevesenet består av teknologi og mennesker. Teknologien blir stadig mer produktiv, mens arbeidskraftens produktivitet står stille. Ergo bør vi investere mer i teknologi.

Argumentet høres intuitivt riktig ut. Problemet er at konklusjonen ikke følger av premissene.

Substitutter eller komplementer?

For at økt produktivitet i teknologi skal tilsi at en større andel av helsebudsjettene går til teknologi, bør teknologi i hovedsak være en substitutt for arbeidskraft. Altså: Mer teknologi må bety mindre behov for helsepersonell.

Men er det slik? Ikke nødvendigvis. En MR-maskin krever fortsatt en radiolog. Et elektronisk journalsystem krever sykepleiere som registrerer og kvalitetsikrer data. Persontilpasset medisin krever høyspesialiserte fagfolk som tolker funn og tilpasser behandling. Mye helseteknologi er altså arbeidskomplementær: Den gjør helsepersonell mer effektive, men erstatter dem ikke.

Når teknologi og arbeidskraft er komplementære, vil mer effektiv teknologi ofte øke aktiviteten og dermed også behovet for arbeidskraft – ikke redusere det.

Selv når teknologi faktisk kan erstatte arbeidskraft, er ikke saken rett frem. Når teknologi blir billigere, bruker vi mer av den. Spørsmålet er om vi bruker så mye mer at vi totalt sett bruker mer penger på teknologi. Hvis prisen faller 50 prosent og volumet bare øker med 30 prosent, faller budsjettandelen til teknologi – selv om bruken øker.

Innovasjon som utvider mulighetsrommet

Her kommer vi til det kanskje viktigste poenget. Medisinsk innovasjon er ikke alltid rettet mot kostnadsreduksjon av eksisterende behandling. For eksempel behandler ikke nødvendigvis nye kreftmedisiner de samme pasientene billigere. De behandler pasienter som tidligere ikke kunne behandles – ofte til høye kostnader. Nye diagnostiske verktøy oppdager ikke bare de samme sykdommene raskere eller billigere. De avdekker tilstander vi tidligere ikke visste om, og som dermed krever oppfølging.

Denne typen innovasjon øker totalutgiftene og krever ofte mer spesialisert arbeidskraft, ikke mindre.

Baumols kostnadssyke

Økonomen William Baumol beskrev allerede på 1960-tallet hvorfor tjenesteytende sektorer med lav produktivitetsvekst får stigende relative kostnader over tid. Helsevesenet er et eksempel.

Lønnsnivået i helsesektoren må holde tritt med resten av økonomien for å tiltrekke seg arbeidskraft. Men produktiviteten i en konsultasjon eller en operasjon vokser saktere enn i vareproduksjon. Resultatet er at arbeidskraftens andel av helsebudsjettet tenderer til å stige over tid – ikke falle.

Dette er ikke et tegn på ineffektivitet. Det er en strukturell konsekvens av at god helsehjelp krever menneskelig kontakt.

Hva legemiddelindustrien egentlig argumenterer for

Når legemiddelindustrien og produsenter av medisinsk teknologi fremmer produktivitetsargumentet, argumenterer de i realiteten for økte budsjetter til seg selv. Det er legitimt lobbyarbeid, men det bør ikke kles i produksjonsøkonomisk retorikk som ikke kan støttes av empirisk forskning.