Endringer i helseloven: En farlig regresjon

Stortinget har nylig valgt å foreta endringer i helseloven, som innebærer å senke terskelen for tvangsbruk i psykiatrien. Slike endringer og holdninger vekker vesentlige spørsmål, om tvangens etiske og epistemiske legitimitet, og konsekvensene ved å benytte inngripende makt når mennesker befinner seg i livssammenbrudd. Spørsmålet er om tvang kan være et middel for reell tilfriskning, eller om det i realiteten konsoliderer fremmedgjøring, utrygghet og lidelse, ja, sågar en kolonialistisk fortid; som et aldri helt utdrevet spøkelse.

Strukturell makt i omsorgens navn

Det er rimelig å anta at hensikten med lovendringen, slik den er formulert, delvis springer ut av et ønske om å beskytte individet i livsprosesser preget av psykisk krise og potensiell fare for eget liv. Samtidig bør vi våge å stille kritiske spørsmål ved hvilke former for maktutøvelse som tillates og normaliseres under omsorgens premiss. For selv der intensjonen er god, kan konsekvensene være problematiske, etisk og menneskerettslig. Når strukturell makt iverksettes i omsorgens navn, risikerer vi at inngripende kontroll- og sikringstiltak legitimeres uten tilstrekkelig refleksjon over maktens etiske implikasjoner. Sagt med andre ord, et godt siktemål har ikke iboende immunitet mot kritikk når midlene som anvendes medfører betydelig risiko for en reproduksjon og sementering av en historisk forankret asymmetri mellom systemet og pasienten; en asymmetri som har muliggjort groteske maktovergrep.

At begrepet samtykkekompetanse nå byttes ut med beslutningskompetanse i psykisk helsevernloven, løftes frem av mange som et steg i riktig retning. Jeg stiller meg kritisk til denne modifiseringen av ordlyden. Etter mitt syn vitner dette om begrepsmessig flisespikkeri. Det er en skinnreform, som kamuflerer videreføringen av psykiatriens maktmonopol. For handler det primært sett om å styrke pasientens rettigheter, eller om å styrke og hegne om institusjonell kontroll? For hvem bestemmer, og når, epistemisk sett, om en person har beslutningskompetanse eller ei? Det gjør fortsatt psykiateren. Endringen gir snarere helsepersonell et utvidet handlingsrom, som overstyrer pasientens autonomi.

Senker terskelen for tvangsbruk

Ifølge den reviderte psykisk helsevernloven, kan en person nå tvangsinnlegges dersom vedkommende overveiende sannsynligvis mangler beslutningskompetanse. Dette impliserer i praksis at terskelen for tvangsbruk senkes. Rettssikkerhet og menneskerettslige hensyn erstattes med klinisk skjønn, og det er fortsatt psykiatriens definisjonsmakt som definerer hva som betraktes som en realistisk beslutning eller ikke. Dette er en regresjon forkledd som forbedring: en videreføring og reproduksjon av institusjonell vold og hard paternalisme under ny etikett. Det er som å bytte navn på lenkene i et lenkesett og kalle det for "frigjøring" eller "forbedring av fangens rettigheter".

Dette er en farlig vei, slik jeg ser på det. Først og fremst fordi det frarøver menneskets autonomi til å eie sitt liv, på godt og vondt. Også fordi det avpolitiserer lidelse og dermed overser muligheten for å tone inn på samfunnsmessige og systemiske årsaker til dødelig fortvilelse, håpløshet, fremmedgjøring og utrygghet. I stedet reduseres lidelsen til et individuelt avvik, et medisinsk kasus. Og da lister tvangen seg skremmende nær, forkledd som omsorg.

Poenget mitt er at vi bør være årvåkne for å se hvordan dette språkbyttet inngår i en større strategi: å verne om psykiatriens hegemoni. Begrepsskiftet uten maktendring er ikke reform, det er maktens mimikk, en videreføring forkledd som nytenkning. Dette er kolonial logikk i praksis: altså, makten omskrives som omsorg, og kontroll som kompetansevurdering.

Hva slags liv skaper vi med tvang?

En dyptgående endring betyr at vi tillegger pasienten epistemisk agens, altså at vi betrakter individet som legitim kunnskapsbærer. Dette innebærer også å utfordre faglige og kliniske truismer ved at vi stiller spørsmål ved hva slags liv vi skaper gjennom utstrakt bruk av tvang som beltelegging, isolasjon og tvangsmedikasjon. Og, ikke minst, at vi er med på å utvide normalitetskonsepsjonen som favner mangfoldige måter å være menneske på, også de som utfordrer forestillingen om den rasjonelle og selvregulerte borgeren. Vår forståelse av hjelp i psykiske helsetjenester preges mer av ideen om hva vi kan gjøre for et annet menneske i krise. Men det vesentlige spørsmålet bør være hva vi fratar et menneske gjennom vår hjelp. Hva stjeler vår hjelp i det stille, av verdighet, av livsmot, av det uerstattelige i oss?

Psykiatrien, i dens nåværende institusjonaliserte form, kan ikke fortsette å operere som en epistemologisk domstol over menneskelig verdi og autonomi. Det er ikke gitt at alle faglige praksiser eller lovendringer er tuftet på kynisme eller viljen til makt. De fleste aktører i psykiatrien arbeider under krevende omstendigheter, ofte i kollisjonskurs med egne etiske idealer, og forsøker i beste mening å tilby mennesker i kriser den hjelpen de har behov for. Intensjonen bak tvangsbruk kan være båret av ansvarsfølelse. Like fullt må vi vokte oss for å la intensjonenes intuitive moralske appell overskygge konsekvensene og virkningene av slike ekstreme kontrolltiltak. Derfor er det en dyd av nødvendighet med en radikal etisk og politisk nyorientering; en nytenkning som bygger på respekt for individets aktørskap. For de historiske alternativene, som fremdeles hjemsøker nåtidens praksiser, har vist oss med urovekkende klarhet hvor destruktivt det er når menneskets frihet og spontanitet underordnes systemenes trang til orden, disiplinering og kontroll.

Psykiatriens mørke fortid bærer vitnesbyrd om dette: at fraværet av respekt for individets verdi og frihet ikke kun volder skade, men uthuler selve muligheten for ethvert etisk og affektivt fellesskap som tåler og anerkjenner livet som et overskudd av muligheter.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Regjeringens rusreform: Personer med alvorlige rusproblemer skal ikke møtes med straff

Har Helsedirektoratet abdisert fra sitt ansvar for mennesker med psykose?