I STORMEN: Det har blåst og blåser heftig rundt administrerende direktør i Helse Nord RHF, Marit Lind. 59-åringen innrømmer at det første året i sjefsstolen til det regionale helseforetaket har vært svært krevende.
I STORMEN: Det har blåst og blåser heftig rundt administrerende direktør i Helse Nord RHF, Marit Lind. 59-åringen innrømmer at det første året i sjefsstolen til det regionale helseforetaket har vært svært krevende.

MARIT LIND LEDER HELSE NORD-PROSESSEN: 

– Dette er jo ikke noe jeg har funnet på. Styret har fått et oppdrag som de har gitt til meg

Marit Lind måtte oppfordres flere ganger til å søke stillingen som administrerende direktør i Helse Nord RHF. Men når hun først har tatt på seg en oppgave, står hun i det.  – Jeg føler et ansvar for å få prosessen i havn.

Publisert Sist oppdatert

«Venter på en taxi som tydeligvis er forsinket. Kommer så raskt jeg kan.» 

SMS-en tikker inn i god tid før det avtalte møtet med Marit Lind. Dagens Medisin har ventet over to uker på halvannen times audiens med den administrerende direktøren i Helse Nord RHF, mellom en synfaring på en psykiatrisk klinikk, og et møte med regionens direktører. Da hun dukker opp på en adventspyntet restaurant på kaien i Tromsø en desemberettermiddag, er det et kvarter for seint. Det skyldes på ingen måte slendrian, frigang eller private utskeielser. 

– Jeg tror det er lettere å telle de timene jeg ikke jobber. Jeg gjør stort sett ikke annet, sier hun, og byr på et lite smil, når hun blir spurt om hvor mange timer hun jobber i løpet av en uke. 

I halv-seks, seks-tiden forlater Lind vanligvis dyna, og når hun befinner seg på hovedarbeidsplassen i Bodø er hun på kontoret før halv syv. Den opprinnelige sykepleieren har for øvrig aldri brukt kjøkkenet på hybelen i Bodø, og på spørsmålet «hvor mye får du vært hjemme» – som egentlig er i Tromsø, svarer hun: 

– Omtrent ikke. Jeg føler jeg er mest på flyplasser. Og står i sikkerhetskøer. 

Linds arbeidsuker blir fort generøse 60-70 timer. Nå kikker hun diskret på klokka, før hun tar et A4-ark opp fra den sorte skinnveska ved siden av seg, og legger på bordet.  

Gitaren må vente

Visste du at Marit Lind vokste opp på en gård i Lavangen i Sør-Troms og hadde hest som liten – men at hun tidlig bestemte seg for aldri å bosette seg i nord, fordi det var for dårlig vær? At hun spilte bassgitar i et band med fire gutter i ungdomstiden, og fulgte kjærligheten til Tønsberg der hun fikk datteren Caroline og stiftet familie? Eller at hun har en kassegitar liggende hjemme, ubrukt, i påvente av tid til å lære seg å spille? 

Nå for tiden rekker ikke den administrerende direktøren mer enn et par sider i en bok for å skru av hodet for natten, innimellom møter og saksdokumenter, og selv om Lind stadig dukker opp i aviser, og sågar på TV, er det milde fjeset kjent for helt andre ting enn sine musikalske evner. For kjent er hun blitt. Blikkene fra forbipasserende er blitt lengre i takt med antall avisoppslag, og det hender at folk hun aldri har møtt kommenterer Helse Nord-prosessen, når hun beveger seg ute.  

– Det var noe av det som bydde meg mest imot med jobben. Offentligheten, innrømmer hun. 

På samme liste står å bli tatt bilder av og intervjuet, røper hun. Til tross for dette viser det seg fort at Lind både er hyggelig og svarer høflig på alt hun blir spurt om – som når hun er hjemme fra jobb, når hun legger seg, og hva hun gjør for å koble av. Svaret på det første er i syv, halv åtte tiden om kvelden – men at resten av kvelden ofte går med til å svare på eposter eller lese møtepapir når hun er kommet hjem, og på det andre: «i halv elleve-, elleve-tiden». 

Jeg har jo ikke et liv. Det er bare jobb

Den administrerende direktøren har to friminutt i hverdagen per i dag – der den ene er en intensjon om å ta fri én dag i løpet av helgen. 

Det andre er kanskje mer en overlevelsesmekanisme; å lese en bok eller se på en film før hun skal sove. 

– I alle fall gjøre noe helt annet, for å koble av, sier hun.

Lind har forberedt seg til intervjuet. Det hvite A4-arket fra vesken er en jukselapp med blant annet navnet på sist leste bok og TV-serie. Hun røper at hun har igjen noen sider av «Å vanne blomster om kvelden,» og anbefaler varmt både boken og den sørkoreanske filmen; «Past lives».

– Hvis jeg bare legger meg, så nytter det ikke. Jeg må se litt film eller lese litt for å få tankene inn på noe annet.

«Hvorfor i huleste gjorde jeg det her?»

Marit Lind sitter muligens i Norges minst populære sjefsstol. I alle fall Nord-Norges minst populære. Det er godt kjent at ikke engang hun ville ha jobben som administrerende direktør i Helse Nord RHF. Da hun sa ja til å være konstituert høsten 2022, etter å ha blitt sterkt oppfordret til å søke, var planen å bidra øverst i Helse Nord-hierarkiet høyst  midlertidig. 

– Jeg gikk mange runder med meg selv før jeg sa ja til å bli konstituert. Dundrende underskudd, mangel på personell, lange ventelister. Du må jo være selvplager for å ta på deg en sånn jobb frivillig, sier hun oppriktig. 

Hun lot seg overtale. 

– Noen må jo gjøre det. Det er viktig for å sikre helsetjenesten her i nord, slår hun fast. 

Da en ny oppfordring om å søke kom, denne gangen i fast stilling som administrerende direktør, var Lind fast bestemt på at «nei, det vil jeg ikke». Likevel var det hun som satt ved siden av styreleder Renate Larsen våren 2023, da Larsen presenterte sin nye administrerende direktør.  

– Jeg tenkte: «ok, jeg får prøve». Jeg  var uansett så inne i jobben da, sier hun. 

Nå er randoneeskiene, langrennsskiene, sykkelen, kajakken og medlemsskortet på treningssenteret nedstøvet, hun tror venninnene mer eller mindre har gitt henne opp, og den allerede omtalte gitaren må nok smøre seg med tålmodighet en god stund til, før Linds fingrer finner veien. 

– Jeg har mange ganger tenkt «hvorfor i huleste gjorde jeg det her?» Jeg har jo ikke et liv. Det er bare jobb, sier hun, dog uten et snev av selvmedlidenhet.

Slitsomme anklager

Å lede et regionalt helseforetak er uten tvil en 100 prosent stilling i seg selv, for direktøren i Helse Nord RHF kom det etter hvert det svært kjente oppdraget fra helse og omsorgsminister Ingvild Kjerkol på toppen – som kanskje, men bare kanskje, har en sluttstrek en gang i 2024. 

I likhet med Helse Nord RHFs struktur, er heller ikke direktør Linds liv spesielt bærekraftig. 

– Å ha en sånn arbeidshverdag i flere år, det går ikke. Da blir man syk, sier hun ærlig. 

Sett utenfra er det kanskje likevel ikke antall arbeidstimer, som fremstår som det verste med jobben Lind innehar, og det er antagelig flere enn Dagens Medisins journalist som lurer på hvordan noen i det hele tatt orker å stå i en stilling som får vinterstormene i Nord-Norge til å fremstå som en lunken bris. 

– Nei, men jeg er jo sånn at når jeg først har sagt ja, så ... Så er det ikke sånn at jeg kaster kortene med en gang. Jeg føler jo et ansvar for å få prosessen i havn, svarer hun.

Dette er jo ikke noe jeg har funnet på. Systemet er jo sånn at styret har fått et oppdrag som de har gitt til meg. Enten så må jeg gjøre oppdraget, eller så må jeg takke for meg

Forsøker du å snu opp ned, eller i det minste riste litt i strukturen til et regional helseforetak, så skjer det ikke uten fakkeltog, rasende leserinnlegg, angrep fra illsinte ordførere eller mer og mindre ufine karakteristikker. 

– Man får mye kritikk, det får man, innrømmer hun, men understreker raskt at det ikke er så vanskelig å stå i kritikk når den handler om uenighet i sak. 

Når det bikker over til angrep på henne selv, blir det verre. 

– Dette er jo ikke noe jeg har funnet på. Systemet er jo sånn at styret har fått et oppdrag som de har gitt til meg. Enten så må jeg gjøre oppdraget, eller så må jeg takke for meg, sier hun. 

Lind sier det ikke rett ut, men at hun finner det urettferdig å bli beskyldt for å ville rasere helsetilbudet i nord, er åpenbart om man har sett henne på presseorienteringer, hørt henne på debatter eller lest intervjuer med henne.  

– Jeg har virkelig et ønske om å ville stabilisere helsetjenesten i Nord-Norge, og at den nordnorske befolkningen skal ha et sikkert helsetilbud fremover – på lik linje med alle andre i landet, sier hun – som veldig mange ganger tidligere, og tilsynelatende tålmodig.

Hun har allerede avvist at tålmodighet er en egenskap hun besitter, og tvert imot karakterisert seg selv som utålmodig og rastløs.  

– Og så er det jo helt fair at det er ulike meninger om hva som er klokt å gjøre, hva som er for drastisk og hvordan man skal tenke. Men de der beskyldningene om at man driver med urent trav, at man ikke er ærlig, og ikke har ærlige intensjoner, det synes jeg ikke er noe hyggelig å stå i.

Penger er ikke løsningen

Kritikken handler imidlertid ikke bare om henne, prosessen – og at den også går for fort, men at Lind og ledelsen i Helse Nord RHF i langt sterkere grad burde etterlyse, eller sågar kreve, mer penger fra staten, for å få orden på situasjonen, i stedet for å omorganisere tjenesten. 

– Det er riktig at vi har store utfordringer med store underskudd, noe som gjør at vi har vært i en krevende situasjon lenge, sier hun og lister opp manglende renovering av bygg, etterslep på medisinteknisk utstyr og to viktige byggeprosjekter som er satt på vent, som følge av den økonomiske situasjonen. 

– Så det er klart, penger er ikke ubetydelig. Men det som er utfordrende er jo at innenfor de områdene hvor vi mangler spesiell kompetanse, så er ikke det å få kjøpt.

Nå kommer ordene som julekuler på en snor. Hun eksemplifiserer med fjorårets sommer, der klinikkene innen psykisk helse både i Bodø og Tromsø var smekkfulle og måtte gå i gul beredskap, fordi det ikke var en psykiater å oppdriver. Heller ikke hos vikarbyråene var det hjelp å få. 

– Pasientene bare rauset på. Hva gjør du? sier hun retorisk. 

– Og da stod det ikke på penger. Hadde vi fått tak i fagfolk, så hadde vi betalt dem. Det problemet løser du ikke med mer penger, sier hun. 

HAR ANGRET: Marit Lind innrømmer at hun av og til har angret på at hun tok på seg jobben som direktør i Helse Nord RHF. – Til tider har jeg tenkt at «nei, det her orker jeg ikke.» Men så går det nå bedre neste dag.
HAR ANGRET: Marit Lind innrømmer at hun av og til har angret på at hun tok på seg jobben som direktør i Helse Nord RHF. – Til tider har jeg tenkt at «nei, det her orker jeg ikke.» Men så går det nå bedre neste dag.

Riktignok fikk Helse Nord noen ekstra millioner i det reviderte nasjonalbudsjettet, blant annet 240 millioner ekstra til rekrutteringsutfordringene, men de millionene er ikke mer enn det ene foretaket ligger an til å få i underskudd i år, ifølge virksomhetsrapporten per november. Helse Nord RHF har også fått ekstra 200 millioner til vedlikehold av bygg og medisinskteknisk utstyr og 162 millioner til landingsplasser i Finnmark. 

– Så vi får jo noe, sier Lind, før hun viser frem baksiden av de millionene: 

– Det er alltid positivt å få penger, men samtidig så undergraver det litt den prosessen vi står i. Når det alltid kommer ekstra penger. Vi må faktisk ta innover oss at vi ikke kan fortsette å bruke enda mer på helse fremover, sier hun og understreker at dårlig økonomi og rekruttering er en utfordring Helse Nord RHF ikke er alene om blant de regionale helseforetakene – men det traff dem først, og hardest. 

Når det gjelder finansieringssystemet til helseforetakene, trekker hun frem at det har kommet anbefalinger om endringer fra blant annet Sykehusutvalget, men at det gjenstår å se om dette vil bli fulgt opp når den nasjonale helse- og samhandlingsplanen kommer. 

– Jeg tror vi alle er litt spente på hva som kommer da. 

Beste og verste sider

Til tross for kritikk og motstand, insisterer Lind på at hun fremdeles er optimist – «selv om man kan miste trua på hva som er mulig å få til» – og at det skal mer til enn det hun har stått i så langt, for å ta fra henne den egenskapen. 

– Jeg er ikke sånn at jeg graver meg ned fort, det gjør jeg ikke, og jeg liker at det er litt latter og lett tone i kollegiet. Hvis det hadde vært et grav-alvor hele tiden, så hadde jeg ikke holdt ut. Det skjer mye bra også, understreker hun. 

Lind svarer for øvrig at hun tror venninnene – de som nesten har gitt henne opp – ville beskrevet henne som «snill, omsorgsfull, travel, og ehh ... godt humør».

– Hva er dine dårligste egenskaper, da?

 – Utålmodig. Og noen vil sikkert synes at jeg er for detaljfokusert, innrømmer hun, men legger kjapt til at «The devil is in the details – ikke sant?» 

Det er alltid positivt å få penger, men samtidig så undergraver det litt den prosessen vi står i

– Noen vil kanskje si at jeg er pirkete. Ikke på alt, men på enkelte ting. Og så har flere kommentert at jeg er klar på hvordan jeg vil ha det. Det vil jo noen synes er en bra ting, mens andre sikkert ikke liker det, sier hun.

Hun nevner at hun blant annet har gitt beskjed om at hun ønsker seg kortere og færre møter, og en annen struktur i RHF-et, fordi hun mener dagens er dysfunksjonell. Hun har også gitt beskjed om at hun ønsker seg kortere saksutredninger – og refererer til sin første sjef på UNN, direktør Knut Schrøder, som satte en grense på maks én A4-side. 

– Jeg tror ikke jeg er urimelig eller unfair, men jeg sier ting som de er. 

Det er kanskje unødvendig å si det, men Lind er heller ikke tilhenger av taktikkeri: 

– Det liker jeg ikke, men så skjønner jeg jo at i det store bildet så må man være taktisk. For du ser jo at du taper, hvis de andre driver med det og du ikke vil. Så da blir du likevel nødt. 

Tilbake til nord

Nevnte Knut Schrøder var for øvrig den som hentet Lind tilbake til nord, etter nærmere et halvt yrkesliv i Tønsberg. Hun forteller at Schrøder da var Norges lengstlevende sykehusdirektør. Han satt i sjefsstolen til UNN i Tromsø i 23 år, og fant tydeligvis Lind rasende flink. 

– Jeg var så vidt kommet meg ned igjen til byen etter intervjuet, så ringte han og sa: «Du får jobben, men du må bestemme deg nå», forteller hun og ler. 

Lind dro hjem igjen. Til det dårlige været i nord, til en stilling som sykepleiefaglig rådgiver i sykehusledelsen på UNN i Tromsø, og et par aldrende foreldre hun følte behov for å være nærmere. Da hadde hun allerede rukket å jobbe på nevrokirurgen i Tromsø som nyutdannet sykepleier, vært avdelingssykepleier, oversykepleier og klinikkleder i Tønsberg, og fulgt opp sykepleien med ledelsesutdanninger. 

Etter noen år under Schrøder ble Lind prosjektleder under den nye sykehusdirektøren Tor Ingebrigtsen, som hadde fått i oppgave å omstrukturere UNN, før hun ble tilbudt stillingen som assisterende direktør, og etter hvert viseadministrerende direktør. 

Det ble for øvrig bråk i forrige omstruktureringsrunde også. Da gamle Hålogaland sykehus ble vedtatt oppløst, Vesterålen endte opp under paraplyen til Nordlandssykehuset – og Harstad og Narvik under UNN.

– Det var jo ikke sånn motstand som nå. På ingen måte. Men det var en del, sier hun. 

Anger? 

Det skremte tydeligvis ikke Lind fra å ta upopulære jobber – eller avgjørelser. Men hun innrømmer at året som øverste leder i Helse Nord har vært «svært krevende». 

– Når døgnet består i å sove og jobbe, og du står i det her trøkket, så er det ikke så lystig. Det hadde vært enklere å takle hvis man hadde hatt mulighet til å koble litt mer av, sier hun. 

Det viser seg at det ikke bare er Dagens Medisin sin journalist som lurer på hvordan man kan takke ja til en slik jobb. 

– Det lurer jeg jo på stadig vekk. Det kan du godt skrive, sier hun. 

– Men har du angret? På at du tok jobben? 

–  Ja, noen ganger så har jeg jo tenkt. Det går litt opp og ned. I perioder så er det ekstremt travelt. Da er det styremøter og andre møter, og masse annet som skal håndteres.  Og da har jeg til tider tenkt at «nei, det her orker jeg ikke». Men så går det nå bedre neste dag og så ... 

Hun sier at hun fremdeles sover om natten, og at per nå er det viktigste hun kan gjøre for seg selv å få nok søvn.

– Hva motiverer deg til å gå på jobb?

– Det er veldig mye fokus på det negative, men jeg kjenner jo sykehusverdenen godt innenfra. Det er ekstremt mange dedikerte, flinke fagfolk som gjør en kjempejobb hver dag, sier hun, før hun også trekker frem spesialiseringen innen medisin – som faktisk er noe av utfordringene til rekrutteringen i helseforetakene. 

– Men samtidig så er det en fantastisk greie. Folk overlever sykdom som de bare for få år siden var dømt til ikke å overleve. Det er jo en så viktig tjeneste, sier hun og minner om at hun selv er sykepleier, selv om hun ikke jobber direkte med pasienter i dag. 

– Det er i hvert fall en tjeneste som er svært meningsfull. Jeg er opptatt av at folk i Nord-Norge ikke skal ha noe dårligere helsetilbud enn folk ellers i landet. Så vi må jo se og sikre at det kan bestå fremover. Vi er til for pasientene. 

– Tror du man kan komme ut på den andre siden og at det har kommet noe bra ut av dette? 

– Ja, det tror jeg. Jeg tror ikke alle anbefalingene som er kommet er mulig å gjennomføre, men en del av dem, sier hun. 

The end

Marit Lind leverer sin anbefaling til styret når 2024 så vidt har sett dagens lys. Den 9. januar bestemmer så styret hva som skal sendes ut på høring. 

Og selv om omstruktureringsprosessen skulle få en sluttstrek utpå våren i 2024, er Lind usikker på om hun rekker å tørke støv av skiene i boden til neste år heller. 

– Når denne saken er sendt på høring, så har jeg tenkt at vi skal gå løs på de administrative funksjonene i RHF-et, om det er mulig med samdrift i større grad enn i dag. Der vil det jo også bli rekrutteringsutfordringer etter hvert. 

Hun skimter imidlertid lys i det ene av tunnelløpene. I disse dager gjennomfører Lind og co. de siste rundene for å få en viseadministrerende direktør i det regionale helseforetaket på plass. 

– Det er veldig mye samtidighet med møter som kolliderer, uavhengig av denne prosessen, og jeg skulle gjerne vært både to og tre steder samtidig. Så å ha en som jobber tett på, og som enkelt kan gå inn i mitt sted, det behøver jeg, sier hun. 

– Og så håper jeg jo at tilværelsen blir bedre når jeg får det på plass, sier hun, før hun bretter sammen arket, putter det i den sorte veska og tar på seg jakken. Audiensen er over. Klokken er 19, og rundt neste hjørne venter bokstavelig talt neste møte. 

Powered by Labrador CMS