Et kirurgisk ordtak sier at det tar fem år å lære å operere, men tjue år å lære når man skal la være. Noen ganger er den beste operasjonen den vi ikke utfører, skriver Per-Henrik Randsborg og Wender Figved.

Vi betaler to ganger for behandling som ikke virker

Kirurger tar raskt i bruk nye operasjoner og kostbar teknologi, men bruker ofte tiår på å avvikle behandling med liten eller ingen effekt. Hvorfor krever vi bedre dokumentasjon for å slutte enn for å begynne?

Publisert Sist oppdatert

Moderne ortopedisk kirurgi er en suksesshistorie. Vi kan stabilisere kompliserte brudd, erstatte utslitte ledd og hjelpe pasienter som tidligere levde med smerter. Hofteprotesen ble i The Lancet omtalt som århundrets operasjon, og har forbedret livet til millioner av mennesker (1). Men ikke all ny teknologi gir bedre behandling.

Kirurgiske metoder kan innføres i stor skala før vi har gode bevis for at pasientene faktisk blir friskere. Når vi senere vil slutte med en etablert operasjon, kreves gjerne store, offentlig finansierte studier. Bevisbyrden havner hos dem som vil redusere aktiviteten.

Vi må behandle pasienten, ikke MR-bildene

MR avdekker slitasje i menisk, brusk, sener og rygg også hos mennesker uten plager. Et bildefunn er ikke nødvendigvis en sykdom som må opereres. Når pasienten har vondt og MR viser avvik, er det naturlig å ville hjelpe. Men at vi kan reparere en struktur rent teknisk, betyr ikke at pasienten får det bedre. Vi risikerer å gjøre normal aldring til kirurgisk sykdom.

Vi leger må ta ansvar for eget fag.

Meniskkirurgi: En lærepenge som tok femti år

Kikkhullsoperasjon for slitasje i menisken er et tydelig eksempel (2). Teknikken ble utviklet på 1960-tallet og ble en av verdens vanligste ortopediske operasjoner. Millioner ble operert. Mange ble bedre etterpå, og bedringen ble tolket som bevis forat kirurgien virket. Først i 2013 viste en studie at inngrepet ikke ga bedre resultater enn narrekirurgi (3). Andre studier har bekreftet at nytten er begrenset. Antallet inngrep er i dag kraftig redusert, som er en seier for kunnskapsbasert medisin. Men hvor mange ble operert uten nytte, og hvor mange andre pasienter måtte vente lenger i operasjonskø? Hvilke av dagens rutineinngrep vi vil se på samme måte om tjue år?

Robotkirurgi: Gjentar vi historien?

Vi forveksler ofte ny teknologi med dokumentert pasientnytte. Robotassistert kneprotesekirurgi er et aktuelt eksempel. Roboter kan plassere implantatene mer presist, men gir det mindre smerter og bedre funksjon? Den britiske RACER-studien, med 339 pasienter, fant ingen merkbar forskjell etter ett år sammenlignet med vanlig operasjon (4). Robotkirurgi var derimot dyrere. Likevel går innføringen raskt. I Norge ble 11 prosent av kneprotesene operert med robot i 2025, nesten dobbelt så mange som året før. I Australia var andelen over 40 prosent i 2024. Robotsystemer krever store investeringer, opplæring og utstyr. Ressurser som kunne vært brukt på andre pasienter. Økt presisjon er ikke nok; vi må vite at teknologien gir bedre helse og forsvarer kostnaden.

Strengere krav til piller enn til implantater

Det er stor forskjell på hvordan vi vurderer nye medisiner og ny kirurgisk teknologi. Nye og dyre legemidler må gjennom omfattende studier og vurderinger i systemet Nye metoder før fellesskapet betaler. For implantater og kirurgisk utstyr er kravene til dokumentasjon langt lavere. Sykehus kan kjøpe inn kostbare roboter og nye implantater uten at det er bevist at de gir bedre resultater enn dagens behandling.

Hvorfor godtar vi dette? Kravene til dokumentasjon bør stå i forhold til pris, risiko og forventet nytte, enten det gjelder en tablett, et implantat eller en operasjon.

Samfunnet betaler to ganger

Når ny teknologi lanseres, finansierer kommersielle aktører utvikling, markedsføring og opplæring. Produsenter vil selge, sykehus vil være moderne, og leger og pasienter ønsker det nyeste. Behandling som bør avvikles har derimot sjelden noen heiagjeng. Få tjener på å vise at en operasjon er unødvendig. Derfor overlates denne forskningen til uavhengige, offentlige miljøer. Slik betaler fellesskapet to ganger: Først for å innføre behandling uten sikker nytte, deretter for å dokumentere at den ikke virker. Selv når bevisene ligger på bordet, tar det ofte flere år å endre praksis fordi sykehusene allerede har investert i utstyr og opplæring.

Bevisbyrden må snus

De som vil innføre nye og dyrere metoder, bør dokumentere bedre resultater enn med dagens behandling før de tas i vanlig bruk. Sverige frarådet i 2025 rutinemessig robotkirurgi ved kne- og hofteproteser fordi klinisk nytte og kostnadseffektivitet ikke var tilstrekkelig dokumentert, men åpnet samtidig for at det brukes i kliniske studier.

Det er en fornuftig måte å kombinere innovasjon med ansvarlig ressursbruk.

Vi leger må ta ansvar for eget fag. Vi bør verdsette den som viser at en operasjon er unødvendig, like høyt som den som utvikler en ny metode. Et kirurgisk ordtak sier at det tar fem år å lære å operere, men tjue år å lære når man skal la være. Noen ganger er den beste operasjonen den vi ikke utfører.

Ingen oppgitte interessekonflikter

1. Learmonth I, Young C, Rorabeck C. The operation of the century: total hip replacement. The Lancet, 2007; 370, 1508-1519

2. Reito A, Harris IA, Karjalainen T. Arthroscopic partial meniscectomy: did it ever work? Acta Orthop. 2021 Oct 4;93:1-10. doi: 10.1080/17453674.2021.1979793. Epub ahead of print. Erratum in: Acta Orthop. 2021 Oct 22:1. doi: 10.1080/17453674.2021.1994233. PMID: 34605736; PMCID: PMC8815409.

3. Sihvonen R, Paavola M, Malmivaara A, et al. Arthroscopic Partial Meniscectomy versus Sham Surgery for a Degenerative Meniscal Tear. N Engl J Med. 2013;369(26):2515–2524

4. Parsons H, Metcalfe A, Griffin J, et al. Robotic-arm-assisted versus conventional total knee replacement (RACER-Knee): a pragmatic, multicentre, participant-masked and assessor- masked, superiority, randomised controlled trial. Lancet. 2026;408(10558):924–934.

Powered by Labrador CMS