Henvisningsrett må følge dokumentert kompetanse

Det argumenteres for at fysioterapeuter bør få samme adgang som manuellterapeuter til å henvise til spesialisthelsetjenesten og rekvirere MR, CT og røntgen. Men dette er ikke en administrativ rettighet. Det er et medisinsk ansvar som krever bred klinisk vurderingskompetanse.

Henvisning og rekvirering forutsetter at behandleren kan gjøre differensialdiagnostiske vurderinger, oppdage alvorlig sykdom og vite når videre utredning er nødvendig – og når den ikke er det. Her er det en vesentlig forskjell mellom grunnutdannede fysioterapeuter og manuellterapeuter.

Manuellterapeuter har en særskilt videreutdanning rettet mot en utvidet primærkontaktrolle. I masterutdanningen ved Universitetet i Bergen inngår blant annet fag som gir kompetanse i videre henvisning til spesialist og rekvirering av radiologiske undersøkelser.

Bildediagnostikk krever mer enn å kjenne igjen strukturer på et MR-bilde. Før en undersøkelse bestilles, må man vurdere problemstillingen, riktig modalitet, sannsynlig nytte og hvordan funnene skal følges opp. Radiologiske funn må tolkes i sammenheng med sykehistorie og kliniske funn. Ellers kan vanlige aldersforandringer føre til unødig bekymring, flere undersøkelser eller feil behandling.

Det samme gjelder henvisning til spesialist. Pasienter med ryggsmerter, skuldersmerter, hodepine eller svimmelhet har ikke nødvendigvis en ren muskel- og skjelettlidelse. Symptomer kan skyldes andre tilstander som krever medisinsk utredning. En selvstendig portvaktfunksjon mot spesialisthelsetjenesten forutsetter kunnskap om blant annet patologi, farmakologi og relevante medisinske fagområder – ikke bare bevegelse og funksjon.

Dette betyr ikke at fysioterapeuter mangler verdi eller klinisk kompetanse. Det betyr at ulike utdanninger gir ulike ansvarsområder. Det bør være et grunnleggende prinsipp at rettigheter følger kompetanse – ikke profesjonstilhørighet.

Dersom fysioterapeuter skal få tilsvarende rettigheter, må det først stilles dokumenterbare krav til kunnskap blant annet innen medisinsk differensialdiagnostikk, radiologi, patologi, klinisk resonnering, vurdering av alvorlige tilstander og oppfølging av funn. En generell rett basert på fysioterapeutautorisasjon alene vil være feil rekkefølge.

Bedre pasientflyt er viktig, men effektivitet kan ikke gå foran pasientsikkerhet. Utvidede fullmakter i helsetjenesten bør gis når utdanning og klinisk trening står i forhold til ansvaret. Henvisningsrett er ikke en profesjonsrettighet. Det er et medisinsk ansvar som må følge dokumentert kompetanse.