Trening er allerede behandling, men uten systematikk

I en kronikk i Dagens Medisin spør Hans Olav Melberg om helsetjenesten bør tilby fysisk aktivitet som behandling. Spørsmålet er viktig, særlig i lys av nyere forskning som viser betydelig effekt av fysisk aktivitet ved blant annet kreft. Samtidig starter debatten på et premiss som ikke helt stemmer med klinisk praksis. Fysisk aktivitet brukes allerede som behandling i deler av spesialisthelsetjenesten.

Særlig innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) har fysisk aktivitet og treningsterapi vært en del av behandlingstilbudet i mange år. Mange døgnposter og behandlingsinstitusjoner tilbyr organiserte treningsaktiviteter og flere steder er fysisk aktivitet integrert i behandlingen av pasienter med alvorlige psykiske lidelser. I rusbehandling har fysisk aktivitet lenge vært brukt som en del av rehabiliteringen og fagmiljøene i rusfeltet som for eksempel Rusfeltets hovedorganisasjon har tydelig løftet frem betydningen av dette i behandling og tilfriskning.

Fysisk aktivitet er allerede forankret i nasjonale anbefalinger, i pasientforløpet for somatisk helse og levevaner for personer med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer anbefales systematisk oppfølging av levevaner. Med andre ord dette er en praksis som allerede eksisterer i deler av helsetjenesten. Problemet er at tilbudet ofte er fragmentert. Mange steder er tiltakene utviklet lokalt og drevet frem av ildsjeler. Tilgangen varierer derfor betydelig mellom avdelinger og helseforetak der for eksempel noen har egne treningspoliklinikker og andre ikke. Det er nok kanskje ikke først og fremst mangel på kunnskap som er utfordringen, men mangel på systematisk implementering.

Dokumentert effekt

Dokumentasjonen for helsegevinst av fysisk aktivitet er omfattende, både for somatisk sykdom, psykisk helse og funksjon. I flere sammenhenger er kunnskapsgrunnlaget minst like solid som for tiltak som allerede tilbys i helsetjenesten. Når vi vet at et tiltak har dokumentert effekt, er det vanskelig å argumentere for at det ikke skal inngå i behandlingstilbudet der det er relevant. Det betyr ikke uten videre at fysisk aktivitet bør bli en universell behandling for alle pasienter i spesialisthelsetjenesten. Treningsterapi og fysisk aktivitet bør på lik linje baseres på indikasjon og tilpasses diagnose og pasientgruppe. Der evidensen viser at fysisk aktivitet kan redusere symptomer, bedre funksjon eller bidra til tilfriskning, bør den kunne inngå som en del av behandlingen, på linje med andre evidensbaserte tiltak.

Et viktig spørsmål er også hvor helsetjenestens ansvar begynner og slutter. Spesialisthelsetjenesten trenger ikke nødvendigvis å stå for langvarige aktivitetstilbud. En mer realistisk rolle kan være å hjelpe pasienter over den første terskelen, det første trappetrinnet. Der fysisk aktivitet etableres som en del av behandlingen, strukturert oppfølging i en begrenset periode kan være avgjørende for å komme i gang. Når trening først er etablert, kan oppfølgingen i større grad skje gjennom kommunale tilbud, frisklivssentraler, brukerorganisasjoner, frivillige aktører eller private tilbud. En slik modell kan kombinere helsetjenestens behandlingsansvar med bredere samfunnsbaserte aktivitetstilbud. Spørsmålet er derfor ikke om fysisk aktivitet bør inn i helsetjenesten. Den er allerede der. Den reelle utfordringen er hvordan vi går fra fragmenterte og lokalt drevne initiativer til mer systematiske og tilgjengelige tilbud for pasientene som faktisk kan ha nytte av det.

Ingen oppgitte interessekonflikter