Helse skapes ikke i spesialiserte poliklinikker

Norge har aldri brukt mer penger på helse og hatt et bedre behandlingstilbud. Likevel øker sykefraværet, uføregraden og den ikke-dødelige sykdomsbyrden. Alarmklokkene bør ringe. For dersom helse skapes i spesialiserte poliklinikker, skulle utviklingen gå motsatt vei.

Dette er ikke et tegn på at medisinen som fagfelt har feilet - men vi vet i dag at helse handler om mer enn biologi. Når vi måler blodsukker og blodtrykk, måler vi konsekvensene av psykiske, sosiale og økonomiske forhold like mye som biologi. Likevel er helsevesenet strukturelt delt i to; somatikk på den ene siden, psykiatri på den andre - som om kropp og sinn er separate systemer. For pasienter med sammensatte lidelser betyr dette fragmenterte forløp der pasienten blir et puslespill ingen setter sammen.

Vi ser gjerne det vi leter etter. Et helsevesen bygget for å finne sykdom, finner nettopp det. Hvis vi vil hjelpe folk til å fungere bedre, mestre hverdagen og delta i samfunnet, må vi lete etter hva som holder oss friske, ikke bare hva som gjør oss syke. Problemet er at helsevesenet er bygget rundt det vi kan måle, diagnostisere og fakturere.

Medisinene som ikke skrives ut på resept

Ikke-dødelige tilstander utgjør nå størstedelen av sykdomsbyrden i Norge. Muskel- og skjelettlidelser, psykiske plager, utmattelse, ensomhet og utenforskap driver stadig mer av helsetapet. Disse problemene kan ikke opereres bort, og de kan ikke behandles med piller. De krever en annen tilnærming i helsevesenet enn vi har i dag. Vi organiserer helsevesenet rundt sykdom, mens framtidens helseutfordringer handler om funksjon, mestring og deltakelse. Vi behandler helsevesenet som en øde øy, frakoblet samfunnet. Løsningen finnes ikke i flere poliklinikker, men i et system som ser helse og samfunn i sammenheng.

Norge mangler en modell for døgnkontinuerlig sosial beredskap, noe Sverige og Danmark har hatt siden 1980-tallet. Helsevesenet har blitt et oppsamlingssted for sosiale kriser fordi resten av velferdsstaten stenger klokken 15.00. På 1990- og 2000-tallet var sykehusene under et vedvarende press fra innleggelser med sosiale årsaker, det vil si pasienter som ikke primært trengte medisinsk behandling. Samhandlingsreformen var svaret: kommunene skulle overta ansvaret. Det fungerte – for sykehusene. Men nå kneler kommunene i stedet, og legevakten blir det eneste kontaktpunktet for sosiale kriser kveld, natt og helg. Vi har ikke løst problemet. Vi har bare flyttet det.

De viktigste medisinene for mye av dagens sykdomsbyrde kan ikke skrives ut på resept. De finnes i søvn, relasjoner, fysisk aktivitet, tilhørighet og mestring. For å komme dit må vi angripe selve motoren i dagens system: pengestrømmene.

Helseøkonomiens blindsone

Det hevdes stadig at forebygging ikke vil redusere helse- og omsorgsbudsjettet. Det er en dypt misvisende konklusjon når man ignorerer samfunnsgevinsten av redusert uførhet og sykefravær samt reduserte kostnader for Nav. Helseøkonomi kan ikke frikobles fra øvrig samfunnsøkonomi. Et samfunn der stadig flere faller utenfor sparer ikke penger, det betaler prisen andre steder. Samfunnsperspektivet må bli standard i alle offentlige helseutredninger, ikke et valgfritt tillegg.

Men ansvaret ligger ikke bare hos politikere og økonomer. Helsepersonell kan ikke lukke døren til poliklinikken og si at det samfunnsmessige er andres ansvar. Å forstå hvordan arbeid, økonomi, relasjoner og levekår påvirker pasientens helse, er også en del av jobben.

Det vi måler, er det vi får

Vi kan ikke måle helsevesenet etter ren produksjon som antall operasjoner eller liggedøgn. Vi må endre finansieringssystemene slik at fastleger og spesialisthelsetjenesten belønnes for friske leveår, ikke aktivitetsvolum.

Som samfunnsmedisinere er vi ikke opptatt av bare medisin eller bare samfunn. Vår jobb er å se dette i sammenheng. Det krever at siloer brytes og at vi tør å spørre: hva er det egentlig vi trenger at helsetjenesten skal produsere?

Den kommende helsereformen er ikke primært en organisasjonsreform. Det er en styringsreform. Det vi måler og finansierer, er det helsetjenesten produserer. Helsereformutvalget har nå en sjelden mulighet til å endre hva vi måler - og dermed hva vi får. Da må de løsrive seg fra det snevre helseøkonomiske regnearket og løfte blikket til samfunnsnivå. Hvis vi fortsetter å vurdere folkehelse ut fra om det sparer penger på sykehjemmene i 2050, vil vi fortsette å kaste milliarder etter reparasjon fremfor å investere i gode liv.

Ingen oppgitte interessekonflikter