Frykten for Helfo gjør meg til en dårligere lege

Jeg har gått gjennom mine egne tall fra Helfo. Her er hva de viser: Jeg er blant de 10 prosent billigste fastlegene i Norge målt i refusjon per konsultasjon. 

Jeg koster staten mindre enn 90 prosent av kollegene mine. Men her er poenget: forskjellene mellom oss fastleger er små. De fleste av oss ligger i samme område. Vi gjør den samme jobben, med de samme pasientene, under det samme presset. 

Jeg får meldinger fra kolleger over hele landet hver eneste dag nå. De kjenner seg igjen. De er like frustrerte. Like redde. 

Det henger sammen

Samtidig er jeg blant de 10 prosent som bruker mest samtaleterapi. Blant de 25 prosent som bruker mest tid på livsstilsveiledning og forebygging. Og blant de 10 prosent som skriver færrest resepter og sender færrest lab-prøver. Det henger sammen. 

Jeg velger samtalen fremfor reseptblokka. Tid fremfor tabletter. Forklaring fremfor henvisning. Og det virker. Pasientene mine har kortere sykefravær og kommer raskere tilbake i jobb enn landsgjennomsnittet. 

Vet dere hva det koster staten når jeg setter meg ned med en pasient i 35 minutter, gir samtaleterapi, og hjelper ham tilbake i jobb i stedet for å sykmelde ham i tre måneder? 470 kroner i refusjon. 

En tre måneders sykemelding koster hundretusener. Min samtale koster 470 kroner. Og det er den samtalen Helfo vil at jeg skal forsvare. Og la meg være ærlig: det finnes cowboyer. Det finnes kolleger av meg som jukser med systemet. De skal tas. Kontroll er nødvendig i et tillitsbasert system. 

Trusselbrev er ikke svaret

Men svaret kan ikke være å sende trusselbrev til alle landets 5000 fastleger fordi noen få utnytter ordningen. De som jukser gir blanke i brevet. De som blir liggende våkne er vi som gjør jobben ærlig. Gå etter dem som faktisk svindler. Ikke etter oss som bruker 15 minutter ekstra på en pasient som trenger det. 

Frykten for Helfo gjør meg til en dårligere lege. Den gjør at jeg gruer meg til å bruke tid. At det er tryggere å skrive en resept enn å snakke. At det er enklere å henvise videre enn å lytte ferdig. At jeg ser mer på skjermen enn på mennesket foran meg. 

Utbrenthet blant fastleger har firedoblet seg på tolv år. Nesten halvparten av oss scorer høyt på emosjonell utmattelse. Kolleger forteller at de gruer seg til å åpne døra. Ikke fordi de ikke vil hjelpe. Men fordi systemet straffer dem for å bry seg. Jeg ble lege for å hjelpe mennesker. Ikke for å sitte med ryggen mot pasienten og dokumentere for en saksbehandler som aldri har sett ham. 

Så til Helfo og Helseministeren: Tallene mine viser at måten jeg jobber på er billigere for staten, bedre for pasientene, og gir kortere sykefravær. Hvis dere vil at jeg skal slutte med det, bare si ifra. Så kan jeg begynne å skrive resepter og henvisninger i stedet. Det tar kortere tid, er enklere å dokumentere, og koster dere mye mer.

Ingen oppgitte interessekonflikter