En fagskolemelding til besvær

Operasjonssykepleie er et praktisk yrke. Ingenting kan erstatte operasjonssykepleierens hender. Men er det sykepleie, eller er det teknikk som skal øves inn og som ikke krever en sykepleierutdanning? Spørsmålet har vært reist med jevne mellomrom siden 1950. Når spørsmålet igjen reises i Melding til Stortinget nr. 11 «Fagfolk for en ny tid – med høyere yrkesfaglig utdanning», kan vi i alle fall si at det ikke er besvart godt nok ut fra oss som forstår operasjonssykepleie som en «håndens, åndens og hjertets gjerning».

I fagskolemeldingen er Fagskolen i Viken spesielt nevnt som en fagskole som har utviklet utdanninger for å møte spesialisthelsetjenestens behov for kompetanse innen kirurgisk virksomhet, medisinsk virksomhet og intensivsykepleie(1). Her er det kirurgisk virksomhet jeg vil se på. Fagskolen i Viken er ikke den eneste som tilbyr kurs i kirurgisk virksomhet (2); også Fagskolen Tirna tilbyr et kurs (3). Med et slikt utgangspunkt er det nødvendig å spørre: Har operasjonssykepleie beveget seg bort fra pasientnær sykepleie i utviklingen fra fagskole i 1950 til mastergradskompetanse i 2012?

Sykepleie eller teknikk?

Frem til 1974 var operasjonssykepleie en ett- til toårig lærlingutdanning basert på fagskole i sykepleie. Teori ble gitt, og lokale fagplaner ble utarbeidet, men kunne dette garantere at en operasjonssykepleier utdannet i Bodø hadde samme kompetanse som en utdannet i Oslo? I flere møter mellom operasjonssykepleiere i Skandinavia ble det drøftet om operasjonssykepleie var sykepleie eller bare kirurgisk teknikk, og hva som måtte være innholdet i en enhetlig utdanning.

Spørsmålet ble besvart allerede i 1950. I et foredrag i Gøteborg uttalte Ingeborg Pløen at innviklet teknikk gjorde operasjon interessant, men det var et menneske som ble operert, ikke en diagnose. Operasjonssøster hadde kort tid til å komme i personlig kontakt samtidig som operasjonen ble klargjort, noe som stilte store krav til prioritering og ordenssans. Pløen fortsatte: «For meg står dette som noe av det viktigste at ånden på operasjonsstuen er slik at pasienten får følelsen av at han eller hun er et menneske som vi alle går inn for å hjelpe på best mulig måte» (4).

Pløens uttalelse ble videreført da operasjonssykepleierne utformet den første landsomfattende fagplanen for en bedriftsintern sykehusutdanning i 1975. En utdanning i operasjonssykepleie er en utdanning i pasientomsorg i det pre-, per- og postoperative forløpet, og i å være forberedt på nye og uventede situasjoner. Hvem trenger mer sykepleie enn en pasient som ikke kan ivareta sin egenomsorg? Å være dyktig i instrumenthåndtering var – og er – av betydning i operasjonssykepleien, men «teknisk dyktighet vil bli meningsfylt i utøvelse av pasientomsorg – ikke isolert som teknikk» (5). Målet med den perioperative operasjonssykepleien er pleien av pasienten.

Svarer fagskolekursene ut helsetjenestens behov?

I 1999 ble sykehusenes egne utdanninger i operasjonssykepleie overført til høgskolesystemet med formål om å sikre en nasjonal og enhetlig utdanning, slik operasjonssykepleierne hadde arbeidet for siden 1950. Fra 2023 er all utdanning av operasjonssykepleiere i samsvar med Forskrift om nasjonal retningslinje for operasjonssykepleierutdanning, som er utarbeidet i fellesskap mellom praksisfeltet (sykehusene) og utdanningsinstitusjonene (7).

I en diskurs der akademisk og praktisk kunnskap ses på som motsetninger, er det lett å glemme at fag som operasjonssykepleie er forskriftsfestet til å ha 30 ukers praksis, der 30 av 40 timer i uka skal være pasientnær. Kontakten mellom praksis og kjennskap til praksisfeltets problemstillinger og deres behov for funksjonsdyktige operasjonssykepleiere blir derfor ivaretatt gjennom utdanningen (8). Operasjonssykepleie har i utviklingen fra fagskole til mastergradsutdanning bevart den pasientnære funksjonen og videreutviklet den i samsvar med samfunnets behov for personell med avansert kunnskap i kirurgisk virksomhet.

Fagskolen i Viken tilbyr et ettårig kurs, og Fagskolen Tirna tilbyr et halvårig kurs på et kompetansenivå mellom videregående skole og bachelor i sykepleie. Med forskjellig lengde på kursene er det grunn til å spørre om elevene har samme funksjonsdyktighet, og om dette svarer ut spesialisthelsetjenestens behov for avansert klinisk kompetanse i kirurgisk virksomhet (1).

Arbeidet med å utforme den pasientnære operasjonssykepleierutdanningen til en enhetlig utdanning som svarer ut pasientens behov for avansert sykepleie, er et faglig mål som har vært ført bevisst siden 1950. Operasjonssykepleiere har derfor økt kompetansen fra lærling til fagskole og så til mastergradskompetanse i perioden 1950 til 2012. Denne kan ikke erstattes av kompetansen til fagskoleutdanninger

Ingen oppgitte interessekonflikter

(1) Kunnskapsdepartementet. (2025). Fagfolk for en ny tid – med høyere yrkesfaglig utdanning (Stortingsmelding nr. 11 (2024-2025)). Kunnskapsdepartementet. s. 46

(2) Fagskolen i Viken (2024). Kirurgisk virksomhet. Fagskolen i Viken. https://studiekatalog.edutorium.no/viken/nb/program/EIHOKVF

(3) tirna. (2025). Kirurgisk kompetansen for helsefagarbeidere. tirna. https://tirna.no/kurs-og-utdanning/helse-og-oppvekst/kirurgisk-kompetanse-for-helsefagarbeidere/

(4) Ingeborg Pløen. (1950). Utdannelse av operasjonssøstre. Sykepleien (37) Nr.14, s290, ss. 289-294.

(5) ONSF (1977). Forslag til revidert utdanningsplan for operasjonssykepleiere. Norsk Sykpleierforbund, s. 9, ss. 5-9. (Forslaget ble vedtatt av operasjonssykepleierne i 1975, men av NSFs hovedstyre først i 1976 og utgitt i 1977).

(6) Kunnskapsdepartementet. (1998). Bedriftsinterne videreutdanninger i sykepleie. Utredning om overføring til høgskolesystemet. Rapport fra arbeidsgruppe. Kunnskapsdepartementet. s. 60-62

(7) Forskrift om nasjonal retningslinje for operasjonssykepleierutdanning, 2021. (2021). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2021-10-26-3095

(8) Ibid. § 26