KI i helsetjenesten: på tide å skifte fokus?

Helsedirektoratets ferske statusrapport om KI i spesialisthelsetjenesten viser at det er få KI-systemer som er i bruk i ordinær sykehusdrift. Samtidig er det mye som tyder på at sykehus som har implementert KI, ikke nødvendigvis oppnår gevinstene de forventet. Ifølge forskning på KI-innføring i norske sykehus kan manglende oppmerksomhet på organisatoriske forhold være en viktig årsak.

I løpet av de siste ti årene er det utviklet mange KI-teknologier som kan utføre spesifikke oppgaver med presisjon og kvalitet på linje med helsepersonell. Noen ganger også bedre, og ofte innenfor områder der det menneskelige arbeidspresset er stort. Ifølge Helsedirektoratets rapport er det likevel bare 7 til 12 KI-systemer i vanlig drift per helseregion, og bare ett av disse finnes i alle de fire regionene. Men det som kanskje er mest interessant, er at av 83 innrapporteringer fra KI-systemer som er i pilot eller drift, er det kun litt over en fjerdedel som oppgir at de har oppnådd gevinstene de håpet på.

Må jobbe med organisatoriske elementer

Dette understreker det vi allerede vet om innføringen av avansert digital teknologi i komplekse helsefaglige organisasjoner: det er krevende, og resultatene blir ikke alltid som forventet. Det henger også sammen med at norske sykehus og tilhørende kliniske praksiser er organisert på ulike måter, hvor blant annet pasient- og arbeidsflyt kan være vidt forskjellige. Det samme gjelder for oppgavefordelingen mellom helsepersonell, IT-systemene som allerede er i bruk og budsjettrammene. Forhold som dette gjør at gevinstene fra innføringen av KI på ett sykehus ikke nødvendigvis er direkte overførbare til et annet. Ikke dermed sagt at de ikke kan lære av hverandre, særlig når det kommer til selve forberedelsesarbeidet. Likevel er det ofte slik at hvert sykehus begynner helt på nytt når de skal innføre et KI-system, selv om «nabo-sykehuset» har innført det og fått gevinster.

Etter å ha forsket på KI-innføring i norsk spesialisthelsetjeneste siden 2020, er det én observasjon som går igjen: fokuset og pengene er i hovedsak rettet mot teknologienes egenskaper og anskaffelse. Samtidig har teknologiens konsekvenser for lokale arbeidspraksiser og videre ringvirkninger fått lite oppmerksomhet, særlig i planleggingsprosessene. Dette igjen påvirker gevinstrealiseringen.

Det å hente ut gevinster av KI-implementeringer må i større grad handle om å jobbe med organisatoriske elementer parallelt med den tekniske valideringen og integrasjonen. Det må fokuseres mer på dagens sykehusdrift og hva som kan gjøres annerledes når KI blir en del av den. Hva kan endres i lokale kliniske praksiser, organisasjonen de er en del av og helsesystemet mer overordnet, for at KI kan bidra til gevinster som faktisk betyr noe? Hva vil disse endringene innebære, hva er det eventuelt viktig å bevare som det er og hva skal «suksesskriteriene» være?

Gevinstrealisering avhenger av tilpasning

Utover å stille spørsmål som dette, vil detaljene i et slikt forberedelsesarbeid også være avhengig av om det er snakk om mer statiske KI-systemer, som for eksempel KI for bildediagnostikk, eller generative, som ved KI for journalnotat. Denne måten å jobbe med KI-innføring på vil naturlignok være mer omfattende og kostbar, men i siste ende øke sjansene for et mer bærekraftig resultat.

I forskningen vår ved Institutt for informatikk på Universitetet i Oslo ser vi nettopp at gevinstrealiseringen avhenger av innsatsen sykehusene gjør for å tilpasse seg organisatorisk. Dette kan eksemplifiseres med funn fra to studier hvor samme KI-teknologi for bildediagnostikk ble implementert på to forskjellige helseforetak. På det ene helseforetaket hvor de opplevde størst gevinster, endret de både pasient- og arbeidsflyt parallelt med teknologiinnføringen. Dette ga gevinster i form av blant annet tidsbesparelser for legene og kortere ventetid for pasientene.

På det andre helseforetaket var gevinstene mindre markante. Her implementerte de teknologien i eksisterende arbeidsflyt uten å gjennomføre organisatoriske endringer. Dette ga ingen kvantifiserbare gevinster, men hadde andre mer subtile effekter: Flere av de intervjuede klinikerne, oppga at KI-støtten både ga dem mestringsfølelse og trygghet ved egne beslutninger.

Disse resultatene understreker også at det er behov for å diskutere hvilke kriterier som skal ligge til grunn når KI-implementeringer og deres gevinster evalueres: er det kun harde tall som sier noe om effektivisering som teller, eller kan KI bidra med noe annet enn det vi forestiller oss i dag? En ting er i hvert fall sikkert og det er at veien mot gevinstrealisering med KI vil starte med at beslutningstakere på ulike nivåer skifter fokus og i høyere grad ser på KI-innføring som noe mer enn et spørsmål om teknologiens pris, egenskaper og effektiviseringspotensial. KI kan også sees som en mulighet til å gjennomføre nødvendige omstruktureringer for å løse de utfordringene helsetjenesten står overfor.

Ingen oppgitte interessekonflikter