Regelverket er ikke uklart. Det har vært det samme siden 2015

Tor Sætrang har rett i at kommunene trenger forutsigbar finansiering av velferdsteknologi. Men han bygger innlegget på to premisser som ikke stemmer: at regelverket er upresist, og at problemet er at trygghetsalarmen blandes sammen med tjenesten.

Regelverket er avklart

Helsedirektoratet skrev i sitt tolkningsbrev av 18. desember 2015 at egenandel for velferdsteknologi følger de ordinære reglene i helse- og omsorgstjenesteloven § 11-2 og egenandelsforskriften. Saksbehandlingsveilederen IS-2442 sier det samme. Kommunen kan ikke kreve egenandel for helsetjenester i hjemmet, avlastning eller nødvendig tilsyn og trygghet. Forskriften § 8 andre ledd nevner «nødvendig tilsyn» uttrykkelig som egenomsorg.

Det nye i 2026 er at statsforvalterne og media følger opp, og at Helsedirektoratet 23. september sendte et brev til alle landets kommuner. Rettsregelen er den samme som i 2015, men det nye brevet er skrevet for å tydeliggjøre hva som gjelder spesifikt for trygghetsalarm, og er dermed klarere enn de generelle formuleringene om velferdsteknologi. Det vi har sett, er en praksis som i flere kommuner har vært i strid med regelverket i mange år, og som nå er blitt synlig.

Skillet mellom teknologi og tjeneste er allerede lagt til grunn

Sætrang skriver at en trygghetsalarm ikke er en helsetjeneste, men et verktøy. Det er riktig, og det er nettopp slik regelverket fungerer. Egenandelsspørsmålet avgjøres ikke av om hjelpemiddelet heter trygghetsalarm, men av hvilket behov den skal dekke hos den enkelte. Helsedirektoratet formulerer det i 2026 slik at man skal spørre hvilke behov teknologien brukes for å dekke. Dersom behovet er helsehjelp eller nødvendig tilsyn og trygghet, kan kommunen ikke kreve egenandel, heller ikke for installasjon.

Det er altså ikke slik at myndighetene blander begrepene. Regelverket er teknologinøytralt. Tildelingen skjer på grunnlag av behov, og tiltaket følger behovet. Sætrang beskriver selv den samme rekkefølgen: først vurderes behovet, deretter velges tiltak. Da følger også betalingsspørsmålet behovet, ikke tiltaket.

Responsen kan ikke skilles fra alarmen

Han skriver at ingen kommuner tar betalt for responsen, bare for teknologien som gjør hjelpen tilgjengelig. Men en alarm uten respons har ingen verdi, og en respons uten alarm er ikke mulig. Når kommunen vurderer at innbyggeren trenger alarmen for å få nødvendig hjelp eller trygghet, er alarmen en del av tilsynet og helsehjelpen. Å dele dette i to poster, der den ene er gratis og den andre betales av bruker, har ikke støtte i forskriften.

Egenbetaling er et politisk spørsmål, og er politisk avgjort

Jeg er enig i at finansiering er et politisk spørsmål. Men politikken er allerede fastslått. Det er bestemt hva det kan tas egenandel for, og kommunene kan ikke vedta høyere betaling enn regelverket åpner for. Skal ordningen endres, må forskriften endres. Fram til det skjer, er det ikke byråkratiet som spenner ben på kommunene. Det er enkelte kommuner som ikke har fulgt reglene, og dessverre i noen tilfeller også mot bedre vitende.

Det er ikke frykt for feil som er problemet

Sætrang advarer mot at kommuner trekker tilbake tilbud. Det er et reelt problem, men det er ikke nødvendig. Kommunen kan fortsatt tilby trygghetsalarm som servicetilbud til innbyggere som ikke har behov for tjenesten, og ta betalt opp til selvkost. Den må bare skille tydelig mellom dem som får alarmen som nødvendig helsehjelp eller tilsyn (gratis), og dem som får den som service (selvkost). Samtidig bør ingen kommune svare med en generell «alt er gratis»-praksis uten individuell vurdering. En standardordning er like sårbar i begge retninger.

Det er ikke regelverket som skaper skjevhet i tilgang

Hvis tilgangen til trygghetsskapende teknologi skal avhenge av betalingsevne, er det en generell egenandel på alle tildelinger som gir den effekten, slik som en modell der inntekt avgjør betaling uavhengig av om alarmen er nødvendig helsehjelp. Regelverket gjør det motsatte. De som har behov for alarmen, skal ikke betale.

Hva som bør avklares nasjonalt

Her er jeg enig med Sætrang. Kommunene trenger tydelig finansiering av teknologi som dekker rettighetsbaserte behov, og en avklaring av ansvar og roller for passiv varsling og respons. Det er et spørsmål om rammeoverføringer, tilskudd og ansvarsfordeling. Det krever ikke at vi omdefinerer trygghetsalarmen til noe annet enn en del av tjenesten når den dekker et slikt behov.

Kommunene trenger ikke nye begreper. De trenger å bruke de gjeldende på riktig måte, og få dekket kostnaden gjennom de statlige overføringene.

Ingen oppgitte interessekonflikter