Slik lykkes vi med digitalisering i mental helse

Når nye tilnærminger til behandling av mentale lidelser virkelig trengs og et mangfold av digitale tilbud er tilgjengelige, hvordan finner vi ut hvilke løsninger som faktisk fungerer, og for hvem? Skal vi tro innspill fra forskere, næringsliv og helsetjenesten selv, er svaret et forpliktende samarbeid – i dobbel forstand. Først, at pasienter, pårørende, klinikere og lederne selv involveres og enes om behovene. Videre må vi sikre forutsigbarhet og forpliktelse i samarbeidene mellom næringsliv og det offentlige for å sikre at løsninger tilpasses behov og skalering blir en etterlengtet realitet.

Digitalisering i helsevesenet er et felt preget av både store forventninger og betydelige utfordringer. Dette ble tydelig under Forhelses fellessamling i Oslo i juni 2025, der forskere, næringsliv og representanter fra helsetjenesten diskuterte status og fremtid for digitalisering av mental helse i Norge. Forhelse, et Senter for Forskningsdrevet Innovasjon (SFI), har som mål å øke bruken og effekten av digitale helsetjenester for psykisk helse gjennom et trepartssamarbeid mellom forskere, næringsliv og det offentlige. For å lykkes med digitalisering i mental helse må løsningene som utvikles, ikke bare fylle tekniske krav. Ved å involvere nøkkelaktører fra starten, kan vi bygge digitale verktøy som møter reelle behov og styrker helsetilbudet. For å få til dette må vi først prioritere testing av tilgjengelige digitale tjenester. Dette krever funksjonelle tilbakemeldingssløyfer fra de som skal bruke løsningene – klinikere, pasienter og pårørende.

Gjennomgående fellesnevner

Under fellessamlingen ble det samlet inn verdifull informasjon fra de ulike gruppene, blant annet gjennom ordskyer og direkte innspill fra deltakerne. Innsikten fra denne samlingen gir oss et tydelig bilde av hvor vi står og hva som må prioriteres for å drive digitaliseringen fremover. En gjennomgående fellesnevner på tvers av de tre interessentgruppene er ord som «motstand», «vanskelig» og «skepsis». Dette indikerer en opplevelse av kompleksitet og forsiktighet i digitaliseringsprosessen, uavhengig av om man kommer fra forskning, næringsliv eller er en del av helsetjenesten. Samtidig peker alle på «stort potensial» og «effektivt», noe som reflekterer forventningen om at digitaliseringen kan møte utfordringer ved dagens organisering og bedre helsetilbudet på sikt.

Forskerne påpekte også problemer knyttet til «tidkrevende», «utdaterte» systemer, samt «profesjonskonflikter», som kan indikere en bevissthet om strukturelle og kulturelle barrierer. Næringslivet understreket «manglende insentiver» og at det er «kostbart», samt viktigheten av «ledelsesforankring». Dette belyser utfordringer fra et forretningsperspektiv og et ønske om mer forutsigbarhet. Helsetjenesten selv opplever at digitalisering ofte er «ikke prioritert» og «lite gjennomtenkt», selv om de ser muligheter for «bedre pasientforløp» og «god hjelp», forutsatt «trengt opplæring» og mindre «tungvinte» systemer. Dette tyder på en opplevelse av at implementeringen ikke alltid er tilpasset deres praktiske behov.

Mot og strategi

Viktigheten av sterkt lederskap og styring ble trukket frem, med ledelsesforankring på alle nivåer. Ledere må ikke bare fremme et ønske om endring, men også aktivt omgjøre innsikt fra forskning og brukererfaring til handling. Det krever mot og en strategi. Forskere kan bidra med effektstudier og interessentanalyser for å identifisere nødvendige insentiver, men det er opp til ledelsen å implementere disse og tilrettelegge for ressurser til tjenesteutvikling. Det må rett og slett lønne seg å ta i bruk digitale løsninger, og det gjelder flere enn sykehusledelsen. Tjenestedesign kan avdekke behovene til alle som er berørt..

Et kritisk punkt er å integrere digitalisering i profesjonsutdanningene for helsepersonell. Universitetene, utdanningsutvalg og fagforeninger må på banen for å sikre at fremtidige helsearbeidere er rustet til å ta i bruk og videreutvikle digitale verktøy som en naturlig del av pasientforløpet. Dette krever både bevisstgjøring og trening på å utføre terapi på ulike digitale flater og i forskjellige format. Man er ikke en B-behandler om man jobber digitalt.

Til slutt ble behovet for nasjonal koordinering og robuste nasjonale strukturer, som Helsenorge, fremhevet. Dette bør kombineres med lokalt tilpassede initiativer som testes trinn for trinn. Målet er standardiserte systemer som er enkle å ta i bruk lokalt, uten at hver enhet må bære alle kostnader og vurderinger selv. Å dele gode resultater på tvers av helseforetakene og ha tydelige gevinstrealiseringsmål vil være avgjørende for å drive digitaliseringen fremover. Vi må tørre å tenke nasjonalt, men teste lokalt – og sørge for at læring og erfaringer deles for å bygge et mer digitalisert og effektivt helsevesen for alle. Vi må ikke finne opp hjulet hver gang.

Ingen oppgitte interessekonflikter